:hovedside
:film
:musikk
:litteratur
:tegneserie
:tv-guiden
:kronikker
:snakk
:debatt
:pekere
Avslører det som skjer bak lukkede dører
[15:52]
Avslører det som skjer bak lukkede dører
[15:52]
Kunne vært en lærebok i novellekunst
[15:20]
Kunne vært en lærebok i novellekunst
[15:20]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
|
|
|
Med rett til å mene
Noen steder blir mennesker drept for sine meninger. Det skjer ikke i Norge. Men sensuren har mange ansikter.
Av TORBJØRN EKELUND
Søndag 12. juli 1998 9:44
Neste år gjenåpnes det berømte biblioteket i Alexandria i Egypt. Norges gave er en database med oversikt over alle sensurerte bøker og aviser i vårt århundre. Databasen blir desverre veldig stor.
Mette Newth er leder i Norsk Forum for Ytringsfrihet, organisasjonen som har fått i oppgave å lage databasen «Bibliotecha Alexandrina».
Vårt århundre er preget av et mer gjennomtenkt forhold til sensur og ytringsfrihet enn tidligere århundrer. Sensur er ikke lenger noe som bare angår én enkelt forfatter nå og da; ytringsfriheten utgjør selve eksistensgrunnlaget for vårt tids presse, bibliotek, forleggere og bokhandlere.
Men - det betyr ikke at det ikke er nok å ta av også i vårt århundre, sier Mette Newth og henter en tjukk, svart perm fra kontoret.
PERMEN ER MYE TJUKKERE enn en vanlig, norsk telefonkatalog. Den inneholder en komplett oversikt over sensurert materiale fra apartheidtida i Sør-Afrika. Alt fra lightere, t-skjorter og plakater til bøker og tidsskrifter er registrert her. Materialet skal brukes i databasen.
-Apartheidregimet i Sør-Afrika er et godt eksempel på en eksplisitt form for sensur, sier Mette Newth.
-Det er denne formen for sensur som opptar folk flest: At myndighetene skjuler ting ved å holde informasjon unna publikum og angriper mennesker med meninger som myndighetene ikke liker. Denne typen sensur er rent maktmisbruk.
-Hva skjer med mennesker som lever under slike forhold?
-En av to ting: Opprør eller selvsensur. Det er heldigvis alltid noen som har mot nok til å kjempe mot autoritære regimer, men de aller fleste resignerer og blir selvsensurerende. De frykter hva som kan skje med dem og derfor lar de være å si ting vet de burde sagt. Slik var det i Sør-Afrika, og slik er det fortsatt i land som Burma, Tyrkia og Nigeria, sier Newth.
NORSK FORUM FOR YTRINGSFRIHET har invitert nærmere 300 forskjellige instanser til å samarbeide om databaseprosjektet. Interessen er stor: Ytringsfrihetsorganisasjoner, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og nasjonalbibliotek over hele verden har sagt seg villige til å bidra med materiale. Når databasen er ferdig skal den legges ut på internett, slik at den kan fungere som arbeidsredskap for mennesker over hele verden - ikke minst journalister. Dessuten skal databasen vise for all verden at vestens historie er langtfra plettfri.
-Ytringsfrihetsforkjempere i latin-amerikanske, asiatiske og afrikanske land trenger bekreftelse for at vestlige land har, og har hatt, de samme problemene med statlig sensur og kontroll som de sliter med i dag, sier Newth.
-Har vi sensur i Norge i dag?
-Ytringsfriheten har rimelige kår i Norge. Vi er et lite samfunn og er alle på sett og vis preget av sosialdemokratiets lange liv. Men det gir oss absolutt ingen grunn til å sove. Hvis noe skal trekkes fram som svært alvorlig i Norge i dag, så er det hemmelighetskremmeriet og den politiske mistenksomheten. En av de viktigste forutsetningene for ytringsfriheten er informasjonsfrihet. Hvis myndighetene unndrar informasjon fra offentligheten, så er det helt klart en form for sensur.
-Men vi har ikke den eksplisitte formen for sensur som for eksempel Burma?
NEI, MEN VI HAR SVIDD OSS på noen viktige saker, blant annet Mykle- og Bjørneboe-saken. Forhåpentligvis kan vi trekke erfaringer fra det.
-Finnes det andre eksempler på sensur i Norge i vår tid?
-Arnulf Øverlands foredrag om kristendommen, «Den tiende landeplage», ble krafitg angrepet av politiet da han holdt det i Studentersamfunnet i 1931. Vi må heller ikke glemme at Monthy Pythons film «Life of Brian» ble forbudt vist i Norge som det eneste landet i Europa. Det var så sent som i 1979.
-Hvilken form for sensur er verst?
-Selvsensuren, at mennesker ikke tør å uttrykk det de mener fordi de føler seg truet. Selvsensuren er taus og usynlig - derfor er det den aller verste formen for sensur. Den eksplisitte sensuren, slik man ser den i for eksempel Burma, Nigeria og Tyrkia, kan vi forholde oss til og protestere mot. Det kan man ikke med selvsensur, sier Mette Newth.
-Hvilken sensur er den verste i vår del av verden?
-Den aller største trusselen mot ytringsfriheten i vesten er den kommersielle sensuren, den som utøves av de store monopolene og mediemogulene. De kontrollerer så store deler av informasjonsstrømmen i vesten at de utgjør vår tids største trussel mot ytringsfriheten. Jeg pleier å kalle dem bedøvelsesmiddelindustrien; de som sitter med kontrollen over mediene, kontrollerer samtidig informasjonsstrømmen. De legger premissene for hva vi til enhver tid skal være opptatt av og mene noe om.
-DEN FRANSKE FILOSOFEN og statsmannen Voltaire sa i et berømt sitat: «Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det». Hva mente han med det?
-Han mente at vi ikke bare må forsvare det vi liker, men også det vi misliker. Men at vi forsvarer retten til å ytre betyr ikke nødvendigvis at vi godtar det som ytres, sier Mette Newth.
-En ytring er ikke det samme som sannheten. En ytring kan være falsk, men det må være lov å kommme med den allikevel.
Ville du anbefale denne artikkelen for andre lesere?
[ Nei, ikke i det hele tatt ]  [ Ja, absolutt! ]
|
|
