Når den amerikanske presidenten får vite at en asteroide på størrelse med Texas er på vei for å knuse planeten, må han jo si «My God». På lag med Vårherre: Bruce Willis.
Asteroider er in
For ikke lenge siden ble kloden truet av et tilsvarende uvesen i «Deep Impact.» Fraværet av Willis kunne ikke føre til annet enn elendighet. Der «Deep Impact» flørter med de skjebnetunge tanker, prøver «Armageddon» seg med humor - en av få formildende omstendigheter ved denne filmen.
Det sier riktignok ikke mye. Kort sagt er oljeboreren Harry Stamper (Bruce) verdens eneste håp, idet katastrofen står for døra. Han lar seg skyte ut i rommet for å bore et hull i asteroiden. Ned i hullet skal vår alles frelse - en atombombe. Med på laget: A.J. Frost (Ben Affleck), kjæreste med Stampers datter Grace (Liv Tyler), samt et kobbel røslige oljearbeidere - villige til å sette livet på spill for livsvarig skattefritak og noen andre frynsegoder.
Uopplagt Bruce
Willis' styrke i actionfilmer som «Die Hard»-serien er at han har spilt med et uhøytidelig glimt i øyet. Han prøver igjen, men virker liksom ikke helt frisk. Nå levnes han ikke mange sjanser av manus, en sann ansamling banaliteter både i selve historien og ikke minst i dialogen. Gad vite hvor mange ganger replikken «It'll blow up!» skrikes i desperasjon. Svenske Peter Stormare spiller en hysterisk russer amerikanerne støter på ute i rommet - en slags muskuløs utgave av Jeltsin i vodkarus, der han ustanselig hoier «zis iz ze wey we do it in Ruzia.»
En intimstund mellom Tyler, Affleck og - det er helt sant - et par kjeksfigurer, må være en av historiens dårligste kjærlighetsscener.
Stort sett går det meste i lufta i ett sett, i tette, slitsomme bilder og til pompøs musikk. Men atombomben er altså rehabilitert.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen