En eldre kvinne ser seg tilbake og minnes de avgjørende åra av sitt liv: Per Petterson har skapt en vakker kjærlighetshistorie. Så stille og vakkert fortalt er den nye romanen til Per Petterson, at leseren bør gi den sin fulle oppmerksomhet og en god porsjon av sin tid.
Til Sibir
- Forfatter: Petterson, Per
- Forlag: Oktober
At det dreier seg om minner, og ikke umiddelbare opplevelser, gir romanen et skjær av tilbakeholdenhet og vemod. I ungdomsåra kan alle livets øyeblikk synes like viktige og sterke, men etter som tida går er det bare noen få øyeblikk som står igjen med samme intensitet. For den navnløse jeg-fortelleren er det først og fremst kjærligheten til broren Jesper, øyeblikkene sammen med ham, som betyr noe.
Hengiven
Petterson har valgt å skildre en kvinne som er sterk,
trist, impulsiv og stolt. Hun hengir seg sjelden, og
mennene hun møter i sitt voksenliv, forakter hun
nærmest. I kontrast til disse ansiktsløse og
tilfeldige møtene framstår broren som fullkommen, som
fortellerens andre halvdel. I beskrivelsene av ham
forandrer språket seg, det er ikke lenger knapt eller
nøkternt, men hengivent, ømt, lengtende og nært: «Jeg
husker Jespers arm rundt skulderen, husker den
fortsatt i dag om jeg bare lukker øynene enda jeg har
fylt seksti år, og han har vært død i mer enn halve
mitt liv.»
Per Petterson har, i et intervju, fortalt at han ikke
skriver psykologiske bøker. Det er ikke det enkelte
individ som opptar ham, men hva som skjer i møte
mellom mennesker. Den kvinnelige hovedpersonen er
ingen ting uten broren, og kanskje nettopp derfor lar
Petterson henne forbli navnløs. Hennes eksistens er
betinget av hans nærvær et eller annet sted i verden.
Når han dør, er det heller ikke mer igjen av henne.
Det er ikke mer å fortelle. Da kan hun bare hvile i
minnene: «Jeg er treogtyve år, livet er slutt. Nå er
det bare resten igjen.»
Gravid
Men hvorfor akkurat ham? Hvorfor akkurat broren?
Kanskje fordi han er hennes motsetning i ett og alt,
fordi han er varm og hun er kald, han lengter etter å
fly til Marocco, hun til Sibir. Kanskje fordi det er
noe i ham hun aldri griper, og kan gjøre til sitt.
Kanskje fordi hun gang på gang må redde ham fra døden,
eller fordi hun alltid er i ferd med å miste ham?
I et siste kjærlighetens forsøk på å holde broren i
livet sitt finner hun en mann som minner om ham, blir
gravid og reiser tilbake til barndomshjemmet. Men da
er han borte for godt.
Pettersons kvinneskikkelse er sterk som et jern,
utypisk feminin, og med en integritet som forbløffer.
Hun er sårbar og sensuell, slike hester er sårbare og
sensuelle. Hesten - dette arketypiske litterære symbol
som varsler om kjærlighet, flukt og tragedie - går
igjen i kvinnens virkelighet og drømmeverden.
Bestefarens hest, Lucifer, blir nærmest en mytologisk
skapning med samme rebelske egenskaper som navnet
tilsier.
Begrepet «rebell» er viktig i en verden som er så
fastlåst som den Petterson beskriver. Jeg-personen og
hennes familie tilhører arbeiderklassen i Danmark,
drømmen om et annet og vakrere sted blir viktig.
Morens blinde religiøsitet stenger for enhver form for
naturlig menneskelig kontakt. I tillegg kommer krigen:
Danskene blir bedt om å tilpasse seg, og fortrenge
følelsen av frihetsrøveri.
Øyeblikk
I et slikt miljø vokser jeg-personen opp, og det er
lite rom for utskeielser og drømmer. Da finnes bare
øyeblikkene. Og er det noe Per Petterson kan, så er
det å kaste lys over slike avgjørende øyeblikk. De som
følger et menneske gjennom hele livet. Ikke fordi de
er dramatiske eller oppsiktsvekkende, men fordi de
forteller noe om hvem et menneske er, akkurat nå, og
for alltid:
«Jeg danser en dans så stille at bare jeg kan forstå den for å huske den kroppen jeg har nettopp nå. Jeg er sytten år, og jeg danser så langsomt at ikke noe går tapt av det som er meg i dag.»




Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen