Sissel Benneche Osvold skrev om den amerikanske utgaven tidligere i sommer, og kunne blant annet fastslå: «Irvings lesere lar seg ikke hensette i noen som helst tilstand av likegyldighet, ikke på noe stadium i leseprosessen. [...] Vi har våre begrunnete forventninger og blir de innfridd, eller blir de det ikke, så gir vi oss til kjenne med lyden av noen som bestemt har til hensikt å gi lyd fra seg.
Det var derfor jeg etter det første lesedøgnet [...] først falt til en slags midlertidig ro nederst på side 186. Da var jeg ferdig med sommeren 1958, jeg hadde møtt de viktigste hovedpersonene, historien hadde lagt seg perfekt til rette og det var 361 sider igjen.
Da hadde jeg avlyst avtaler, eller jeg hadde møtt fram som avtalt, med dette verkende smilet i øynene som alle kjenner som har en bok liggende og vente som en hemmelig elsker. Jeg hadde lagt meg til for å sove full av lengsel etter neste dag, og våknet med et lettelsens klynk i grålysningen der jeg skamløst vrengte side 119 rundt på ryggen. Jeg måtte vite hvordan det gikk.

Perfekt
Jeg hadde lest den perfekt oppbygde historien om fire mennesker som levde i skyggen av to døde gutter. Og enda hadde jeg 361 sider igjen. Jeg satt med en bok i fanget, så tykk, så silkeglatt god å holde rundt omslaget som et helt ostehjul. Jeg satt med ryggen mot Gibraltar og Afrikas nordkyst, for å være ærlig, som jeg hadde sittet bortvendt fra et duftende frokostbord på et svaberg på Sørlandet den gang ferien gikk med «Garps bok». På banalt heter det leselykke.
Poenget er altså ikke om Irvings bok [til slutt viser seg å være en helstøpt og god bok[...]Poenget er at jeg må, jeg må vende hver av de 547 sidene for å få vite hvordan det går[...]Det tar rundt åtte dagers leselykke å gjennomskue Irving, hver gang.