:hovedside
:film
:musikk
:litteratur
:tegneserie
:tv-guiden
:kronikker
:snakk
:debatt
:pekere
Avslører det som skjer bak lukkede dører
[15:52]
Avslører det som skjer bak lukkede dører
[15:52]
Kunne vært en lærebok i novellekunst
[15:20]
Kunne vært en lærebok i novellekunst
[15:20]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
Grensesprengende fortelling fra Joseph O'Connor
[14:54]
|
|
|
Om å rydde plass
Jeg blåser til krig mot alle unge forfattere - min egen generasjon, det mumlende stemmekoret som i fullt alvor toner sin smålåtenhet overfor liv og gjerning.
Av ARI BEHN
Torsdag 27. august 1998 6:21
Det fyller meg med undring at jevnaldrende diktere bekjenner seg til form og tekstur, at de krummer hendene rundt Ordet og streber etter å holde det fast i et ønske om å skape mesterverk av ingenting. Ved Gud, selvsagt vet jeg at de ikke er alene. Men den slags sysler tilhører fortiden, fullendt av hvithårete hedersgubber som på løpende bånd har snublet inn i sin etterlengtede tomhet.
 Overalt - fra Tangeer til New York, har jeg møtt forfattere av alle generasjoner som er innforstått med at stor diktning er paradoksal. Hvem kan snakke om sannhet i litteratur? Jo, ingen andre enn de allestedsnærværende norske søttitallsforfatterne, som fremdeles gulper samtidsromaner utover landet og fremdeles påvirker de yngre generasjonene til å svare med en innadvendt forsiktighet - i redsel eller i feighet, fordi det meningsbærende er så påtrengende og likeens sønderslitt til siste trevl. Javel, så langt alt godt! Norges skriveføre unge menn og kvinner har om ikke gjennomført en revolusjon, så iallfall distansert seg nok til å kunne påberope seg å være annerledes - og derigjennom også smuldret opp til å skrive det reneste tøvet av sammenvevde setninger som ingen utenfor deres egen krets leser, eller i det minste synes er interessante.
Det handler om å ha lidenskap i alle dens avskygninger, om å være fylt av kjærlighet til alt menneskelig. Enhver virkelig dikter snakker aldri om tekst, kun om liv og død - om det skjønne og det brutale. I Norge er unge forfattere klekket ut i Bø, tuftet på troen om at god litteratur ikke nødvendigvis dreier seg om budskap og innhold, men om et og annet originalt påhitt i struktur og språkføring. Derom ingen tvil, jeg tilmed priser en slik nødtørftig søken etter nye veier. Og dette er da heller ikke ment som kritikk av forfatterskolene; la de nennsomme og flittige av oss opptre i flokk og følge slik at tryggheten også varer langt inn i det skrevne verket.
Ingen norsk forfattere under tredve år er viktig. Aller minst meg selv, jeg er endog upublisert og således en sulten sjarlatan som vifter med en ladd pistol. Det gir meg liten glede å måtte skyte, men jeg er nødt til å rydde plass for den kommende litteraturen. Det er av denne overbevisning jeg prikker Markus Midré og nykommeren Bjarte Breiteig mellom øynene: de er begge søte unge menn som ser det som sin oppgave å skildre livet som et sort hull eller et gitt tidspunkt i historien og kun det, må vite. Jeg er ikke ondskapsfull, men enkelte ting er for viktige til at det kan styres av en bolk diktere som hverken gløder av pasjon eller svinger pisken over sine forgjengere. Hadde de enda rapt offentlig og vist litt tenner, ville jeg sett dem som brødre og kampfeller.
Naturligvis vet jeg at jeg står fullstendig alene i dette arbeidet. Hvor enn jeg snur meg i Norge og leter etter medsammensvorne, blir jeg møtt av tomme blikk og slappe håndtrykk. Mine jevnaldrende forstår ikke at det er deres egen fortjeneste at litteraturen putrer unna som kinaputter og blir borte i drønnet fra andre medier.
Jeg må innrømme at lyrikere er uten interesse i denne sammenheng, ettersom de selv har marginalisert seg helt inn i disseksjons-rommene på Blindern og der samler støv til en og annen hovedoppgave. Det er vi prosaister som eier den spirituelle kapitalen; det er vi som innehar muligheten til å gi mennesker det de alltid har villet ha: en fakkel til å lyse opp sine egne netter - kjærlighet, knitringen fra skjebner som tvinner tråder for å gå dagen i møte med åpne hjerter. Vi må brenne for leseren, vi må dø for leseren. Ja, vi må tilmed selge oss for leseren og ta tilbake det filmindustrien har stjålet fra oss av handling og ektefølt liv. Kunsten å kunne fortelle, dikte og endevende virkeligheten til hva den er - et inferno av dragning mot godt og ondt, den lidelsesfylte tragedie og komedie, synes tapt i en norsk estetikk der det viktigste er å vise hva Bjørn eller Tommy tenker før de reiser seg fra stolen og går ut døren. Aij, hvor spennende kan ikke også slike fabuleringer være. Men nok er nok, og femti år til med samme formular, er mer enn hva vi dødelige fortjener av doktor-prosa. Vi er fremfor alt ikke vitenskapsmenn og Émile Zolas etterfølgere. Vi er trollmenn, intet mindre. Og nå er det på høy tid å forhekse verden.
Vel. Jeg bukker ydmykt i håp om at iallfall et ørlite felt er ryddet for skog og ugress. Så pust ut, mine elskede kollegaer. Etter dere, kommer vi andre. Bare vent.
Ville du anbefale denne artikkelen for andre lesere?
[ Nei, ikke i det hele tatt ]  [ Ja, absolutt! ]
|
|
