Dans og musikk er grunnleggende verdier i alt menneskelig samliv. I den levende kulturen - ikke minst i folkekulturen - er dans og musikk uatskillelige, de utgjør en helhet. I skrift blir denne helheten sjelden tatt alvorlig: dansen behandles for seg og musikken for seg.

Dette er bare ett av mange utslag av den fragmenterte virkelighetsforståelse som gjennomsyrer vår tenkemåte og har fått sitt klareste uttrykk gjennom et utdanningssystem preget av spesialisering fra grunnskole til universitet. Den mest effektive hindring for helhetsforståelse av musikk og dans møter vi kan hende i den sjøltilstrekkelighet som dominerer de enkelte akademiske disipliner.
Om vi tar for oss samværsdansen, møter vi nok et problem: den kulturelle apartheid som fulgte etter nasjonalromantikken. Renhetsidealet for folkemusikk og -dans, tufta på filtrering av tradisjonen gjennom flere generasjoner samlere, granskere, formidlere og kulturentreprenører, er nedfelt i en rikholdig litteratur. Dette idealet forlates nå etter hvert av mediekåte utøvere, som foretrekker å surfe på den globale verdensmusikkbølgen og opptre i mer eller mindre vellykket samspell med tradisjonsbærere fra andre kulturer. Samtidig lever idealet om den «rene» norske dansen og musikken i beste velgåend, kanalisert gjennom organisasjoner og institusjoner. Renhetsidealet har sine årlige oppblomstringer i offentlige og private sammenhenger der høgstatusformene av musikk og dans trekkes fram som det mest «rotekte» norske og nasjonale. Det ligger også under forestillingene om at noen danse- og musikkformer er mer verdifulle enn andre, og at noen bygder har mer høgverdige tradisjoner enn andre. Renhetsidealet finner sitt mest talende uttrykk i den ideologiske konflikten som ligger under de årlige nasjonale mønstringene av folkemusikk og -dans: Landskappleiken og Landsfestivalen for gammaldans. Her er kulturell apartheid virkelig satt i system.
Det som dessverre sopes under teppet, er at samværsdansen og -musikken her i landet alltid har vært en kulturarena der nytt og gammelt, lokalt og innført har levd sammen - og ofte i symbiose. Aktive spellemenn har alltid vært nødt til å beherske så vel det etablerte repertoaret som nyere toner og rytmer. Bare på den måten var og er de i stand til å møte kravet fra ulike aldersgrupper av danseglade. Fele, trekkspill, hornmusikk og orkestre har rekruttert de samme musikerne, som dermed har etablert en allsidighet de også har tatt med seg i dansespellet.
Mot en slik bakgrunn er det spennende og vågalt når en spellemann og danser tar bladet fra munnen og leverer en beskrivelse og analyse av egen regional tradisjon i sin fulle bredde. Nå er det ikke noe nytt i at en spellemann gransker sin egen tradisjon. Her i landet er dette en vel etablert praksis. Hardingfelespellemenn som hordalendingen Arne Bjørndal, Truls Ørpen fra Krødsherad og Eivind Groven fra Lårdal gjorde en vesentlig innsats i arbeidet med å skriftfeste den tradisjonen de kjente så inderlig godt gjennom egen aktivitet. Sverre Halbakkens bok «Så surr nå, kjæring! Musikk- og dansetradisjoner i Sør-Østerdal og Våler» føyer seg således inn i et nasjonalt mønster, der folkemusikkens utøvere tar steget inn i studiet av sin egen kulturbakgrunn.
Men Halbakken tråkker ikke oppgåtte stier. Mens andre spellemenn har vært ensidig opptatt av musikken, retter han fokus mot slåttespell og samværsdans som to sider av samme sak: ingen dans uten spell og ingen dansemusikk uten dans! Boka hans blir dermed noe mer enn ei samling slåtter og dansebeskrivelser - den gir et helhetlig bilde av regionale dansetradisjoner, der dansens og musikkens innhold og form settes inn i ei vid historisk ramme.
Boka er resultatet av et livslangt samlerarbeid, der forfatteren har saumfart distriktet og ikke skydd noen anstrengelser for å få kontakt med levende kilder. Beretningene fra tradisjonsbærerne kompletteres med rikt bildemateriale og henvisninger til trykte så vel som til andre skriftlige kilder. Dermed kan forfatteren trekke opp et langt historisk perspektiv, i enkelte sammenhenger helt tilbake til reformasjonshundreåret.
Halbakkens eget materiale er enormt: samtaler og intervju med 250 spellemenn og dansere fra Sør-Østerdal og Våler, dessuten tallrike musikkopptak og rikholdig dansedokumentasjon, samla inn gjennom mer enn 35 år. Dette materialet, supplert med henvisninger til trykte kilder, er presset inn på 350 sider spekket med informativ tekst, et spennende bildemateriale og transkripsjoner av 300 slåttemelodier. Halbakken turnerer stoffet med den sikkerhet som bare førstehånds lokal kunnskap parret med vid forståelseshorisont kan gi.
Mye av den dokumentasjon Hallbakken formidler, er det etnologene kaller «handlingsbåren kunnskap»: ordløs erfaring knyttet til handling og praksis uten teori eller verbalisering. Som spellemann og danser har Halbakken sjøl tilegnet seg denne skriftløse kunnskapen etter naturmetoden, og han kan dermed bedre enn de fleste sette ord på den viten som ligger under tradisjonsbærernes beretninger. I formidlingen av dette materialet viser Halbakken sin uvanlige evne til å kombinere kreativ fabulering med kritisk refleksjon. Han har klart profilerte meninger om dansens og musikkens egenart - meninger som stundom egger leseren til motforestillinger. Men han evner også å se sammenhenger under ulike synsvinkler og åpner for tvisyn der andre kanskje ville holde skråsikkert på én oppfatning.
Som tradisjonssamler og gransker går Halbakken således sine egne veger. I motsetning til den fragmenterte forståelsen som preger mye av litteraturen om folkemusikk og dans, har han helhetsforståelsen som sitt ideal, der dans og musikk blir beskrevet og analysert som to sider av samme sak og satt inn i ei vid kulturhistorisk ramme. Forfatteren er her i pakt med det beste i kulturfagene, nemlig ønsket om å nå fram til en mest mulig helhetlig forståelse av den levende folkekulturen, dens historiske røtter og dens feste i samtidskulturen.
Styrken ved boka ligger i dette helhetsperspektivet, som gjennomsyrer det meste av teksten. Dette kommer til uttrykk ved pendlinga mellom nøye beskrivelse av detaljer i dans og musikk og på den annen side omtale og analyse av den kulturhistoriske rammen omkring disse ytringene. Boka har stor dokumentasjonsverdi, først og fremst gjennom det rike originalmaterialet. Et sympatisk trekk er den personlige måten kildene blir gjengitt på, med respekt for deres individuelle menneskelige egenart. Også i begrensningen av emnet er perspektivet vidt: den folkelige dansen og musikken får framstå i sitt rike mangfold, uten den filtrering som samlere og granskere av folkemusikk ofte har praktisert (bevisst eller ubevisst), like til våre dager. Dermed synliggjør forfatteren på en instruktiv måte viktige kultursammenhenger som til nå har vært neglisjert fordi de har falt utenfor samlernes og granskernes eget perspektiv. Dette gjør boka til noe langt mer enn ei regional kulturhistorie. Det helhetlige perspektivet og den vide tilnærmingsmåten gjør «Så surr nå, kjæring» til et viktig faglig bidrag til vår kunnskap om folkets dans og musikk også i nasjonalt perspektiv.