Man må grave litt ekstra dypt i lommene etter sympati for hovedpersonen i denne romanen, som til tider blir lite troverdig.

Rosa sukkerspinn

  • Forfatter: Fretheim, Eva
  • Forlag: Aschehoug
Eva Fretheims debutroman «Rosa sukkerspinn» er en bok om bakrus, lakkede negler, kjærlighet - og litt til. Romanens jeg-person heter Hege og har hovedfag i kunsthistorie. Hege har et noe nevrotisk forhold til det meste, enten det gjelder mat, moren, shopping eller sitt eget speilbilde. Dagene hennes går med til å spise sjokolademousse og drikke vin av flaska i senga, mens hun gjør seg noen dekadente refleksjoner om livet. En av hennes beste venninner, Vilje, som har brukt hele livet på å hjelpe andre mennesker, prøver å overbevise Hege om at hun har muligheter og evner til å komme seg ut av den destruktive livsformen hun er fanget i.

Valg
Hege står overfor en rekke viktige valg i livet, men slik det framstilles i boka blir måten hun forholder seg til disse valgene på så pass overflatisk at troverdigheten svekkes. Akademisk utdannelse og høye ambisjoner står i skarp kontrast til det livet Hege lever og de refleksjoner hun har omkring eget liv.
Selv om en eksplisitt uttalt narsissisme blir liggende som en drivkraft gjennom hele romanen, virker dette til tider lite interessant og mer irriterende enn forklarende og underbyggende.

Pratete
Boka er skrevet som en jeg-fortelling og bærer preg av dagbokstil, noe som er med på å understreke den narsissistiske undertonen. Det samme gjelder språket, som er pratete og til tider blir ganske platt. Ironien, som nok er ment å ligge under, blir ofte ikke vellykket fordi den ikke veies opp mot noe annet, som for eksempel når Hege begrunner hvorfor hun ikke trenger å følge Viljes gode råd om å kle seg i rødt: «Jeg har nemlig alltid med meg det røde Prince-merket, det røde colamerket og/eller det røde Levi's-merket.»
Litt over halvveis i romanen intensiveres imidlertid både språket og handlingen. De innadvendte refleksjonene erstattes av flere direkte dialoger og en stigende spenning. Her er det tilløp til både morsomme og gode passasjer, og det virker som en befrielse å slippe ut av Heges til tider «trange» hode. Det triste er bare at man er så utmattet av å måtte lese så mange sider før det endelig tar av.