Spinkelt
Boka sjangerbestemmes som «prosa». Gjerne for meg. Jeg hadde heller ikke leet på øyenbrynene om den var blitt kalt roman. Her finnes jo en tråd, selv om den er av det spinkleste slaget. Et og det samme «eg» taler gjennom hele boka - ei kvinne som bærer på ei sorg eller et savn. Hva som har skjedd, kommer aldri helt klart fram, men utsagn som «Ein morgon grein fødselssmerta i dette huset», og «Kanskje er det det slumrande i eit arr som no må opnast», gir en pekepinn.
Teksten starter med at denne kvinna får besøk av en due, og samtalene mellom disse to opptar store deler av boka. Etter hvert får de også selskap av en mann, kalt Oboisten, som kvinna innleder et forhold til. Endelig introduseres en syk søster som ser ut til å avgå ved døden mot slutten av boka. Underveis sies det et og annet klokt ord, både om sorg og savn og om forholdet og forskjellene mellom mann og kvinne. I en og annen scene eller passasje glimter Kavli til - småstykker som er gode nok i seg selv, og som kan tyde på at det er som lyriker hun har de største utviklingsmulighetene.
Men som helhet er dette tynne saker. Jeg velger å oppfatte denne boka som en miss både forfatter og forlag hurtigst mulig bør legge bak seg, og håper - og tror - at Kavli kommer sterkere igjen ved neste korsvei.