1999. Aftensang

Les utdrag fra Gunnar Staalesens nyeste bok, som oppklarer århundrets mysterium.

1.

Først sent på ettermiddagen torsdag 25. oktober 1962, da Veslemøy Heggøy ennå ikke var kommet til rette, ble det slått full alarm ved Bergen politikammer. Det ble sendt ut bilpatruljer i alle retninger. Avgangene fra jernbanestasjonen og Flesland flyplass ble overvåket; det samme ble båtrutene og hovedtrafikkårene ut fra byen. Flere rutebusser ble stanset og gjennomsøkt. I samarbeid med Bergen Røde Kors ble det organisert manngard på Landåsfjellet og Ulriken, helt over til "Dødsdalen" og de bratte hengene ned mot Isdalen. Den forsvunne piken ble likevel ikke funnet.

Dagen etter, da det gikk ut etterlysning over hele landet, i radio, tv og presse, fantes det ennå ikke spor etter henne. Kriminalsjefen uttrykte sin bekymring ved morgenparolen denne dagen. "Jeg håper endelig ikke vi står overfor en forbrytelse," sa han dystert. "Men for hver time som går uten at piken dukker opp, blir det den mest sannsynlige forklaringen på forsvinningsnummeret."

Mens han bare halvveis lyttet til kriminalsjefens gjennomgang av de så langt resultatløse aksjonene, leste politibetjent Vegard Vadheim enda en gang gjennom den spritduplikerte etterlysningen hver enkelt av dem hadde fått utdelt ved parolens begynnelse:

Bergen politikammer etterlyser den elleve år gamle Veslemøy Heggøy, som ikke kom hjem til sin bolig i Nordahl Rolfsens vei på Landås etter skoletid i går, torsdag. Etterlyste har lyst, blondt hår med musefletter og var kledd i rødt og grønt, skotskrutet foldeskjørt med seler, kremgulfarget genser og en rød vindjakke. Eventuelle opplysninger om den forsvunne piken bes gitt Bergen Politikammer eller nærmeste politimyndighet.

Han prøvde å se henne for seg. - Det var vanskelig å fatte, selv for en politimann, at noen kunne ønske å gjøre en så ung pike noe vondt! Det måtte være en naturlig forklaring.

Idet han noterte: Landsted? Hytte? - hørte han kriminalsjefen si, som om han hadde lest tankene hans: "Familien Heggøy har ingen hytte, ingen steder de pleier å reise fast til på landet. Men hun har en klassevenninne som er reist til Isdalstø med moren, visstnok på grunn av Cubakrisen." Det bredte seg en svak humring i forsamlingen. "Vi har bedt lensmannskontoret på Lindås undersøke der ute raskest mulig."

Kriminalsjefen avsluttet parolen med å fordele oppgaver. Hovedansvaret for den praktiske delen av etterforskningen ble tildelt førstebetjent ved Krim 2, Hjalmar Nymark, en røslig, erfaren politimann som året før i all diskresjon hadde feiret sin femtiårsdag.

Nymark kikket seg rundt og nikket så til Vadheim. "Du kjører, gjør du ikke?"

Vadheim nikket.

"Jeg ser gjerne at du blir med meg opp til foreldrene hennes. Jeg vil ha et mest mulig balansert inntrykk av familien."

Vadheim lukket blokken sin og stakk kulepennen på innerlommen. Sammen forlot de kriminalsjefens morgenparole, hentet ytterklærne, gav beskjed i vakten om hvor de var, skrev ut en av de sivile bilene og fortsatte ut på gårdsplassen bak bygningen for å hente den.

Den gamle politistasjonen i Allehelgens gate stod i forfallets tegn. Det ble bare gitt klarsignal til det aller mest nødvendige vedlikehold. Opprinnelig var det meningen at politiet skulle rykke inn i det staselige gamle posthuset på motsatt side av gaten, som hadde stått tomt siden 1956. Da det ble oppdaget store soppskader i bygningen, tok bystyret den beslutning at det var mer økonomisk å rive og bygge nytt politikammer på tomten. Rivningsvedtaket var fattet. Planene for det nye politikammeret var i ferd med å ta form. Men ennå var ikke rivningen av det gamle posthuset kommet i gang.

Vadheim svingte den svarte Volvoen ut i gaten, fulgte det smale gateløpet gjennom Marken og tok av mot Landås ved jernbanestasjonen. I setet ved siden av ham satt Nymark og bladde enda en gang gjennom de siste rapportene fra de mislykkede leteaksjonene. I utgangspunktet var de to etterforskerne vidt forskjellige personligheter.

Hjalmar Nymark hadde vært i politiet siden tidlig på 1930-tallet. Under krigen var han blant de politimennene som engasjerte seg i motstandsbevegelsen. Han unngikk likevel arrestasjonsbølgen høsten 1943. I 1945 ble han knyttet til kriminalavdelingen, der han ble satt i gang med reorganiseringen etter frigjøringen og oppgjøret med nazistene, både i egne kretser og utenfor etaten. Utover 1950-tallet kom han og Svend Atle Moland til å fremstå som de ledende etterforskerne på den såkalte Krim 2, avdelingen som tok seg av forbrytelser mot liv og legeme, vold og trusler om vold, sedelighetsforbrytelser og drap. Det var som oftest en av dem som ble sitert i pressen, hvis ikke saken hadde slik betydning at kriminalsjefen selv måtte rykke ut. Etter at Moland gikk av i 1958, hadde Nymark overtatt "veteranposisjonen" ved avdelingen, en posisjon han forsvarte med stor nidkjærhet, uten familie som han var, og uten stort andre interesser enn politiarbeidet. Var det ikke annet å drive på med, kunne han ennå finne frem mappene på noen uoppklarte forbrytelser fra krigens dager eller den dramatiske brannen på malingsfabrikken til Påfugl på Fjøsanger i 1953, en brann som fremdeles ble karakterisert som "mistenkelig".

Den niogtyve år gamle Vegard Vadheim fra Rosendal i Hardanger var langt mer av en fremmed fugl, både i byen og på politikammeret. Etter en kortvarig, men oppsiktsvekkende idrettskarriere, der finalen på ti tusen meter under OL i Melbourne i 1956 utgjorde høydepunktet, hadde han utgitt to diktsamlinger, Rundetider i 1959 og Målfoto i 1961. Begge hadde fått gode kritikker og enkelte av diktene stor utbredelse, ikke minst innenfor idrettsbevegelsen og i Noregs Ungdomslag. Diktet "10.000-meteren" ble hyppig lest opp av mer eller mindre talentfulle amatører, som forgjeves prøvde å strekke seg etter Thorbjørn Tuftes innlevelsesfulle radioopplesning for Søndagsposten i januar 1960.

Langdistanseløperen hadde de stor respekt for på politikammeret. Han skaffet seg raskt en sentral plass på stafettlaget til BPI. At bergenspolitiets idrettslag i disse årene stod for flere fremragende prestasjoner, både lokalt i Nymarkstafetten og nasjonalt i Holmenkollstafetten, skyldtes ikke minst innsatsen til den tidligere OL-deltageren fra Rosendal. Lyrikeren forstod de seg mindre på.

Også fysisk fremstod de to politimennene som motsetninger. Nymark var bredvokst og korpulent, med jerngrått, bakoverstrøket hår og et vesen som kunne virke bryskt på dem som ikke kjente ham; Vadheim mager og veltrent, med mørkt, krøllet hår, brune øyne og et vemodig, halvt uutgrunnelig smil, som om han hele tiden hadde en ennå ikke nedskrevet diktstrofe på tungen.

Da de hadde parkert utenfor den fire etasjer høye boligblokken i Nordahl Rolfsens vei, ble Nymark stående og se med ulyst oppover den ensartede fasaden, mens Vadheim låste bilen. Idet kollegaen kom opp på siden av ham, sa han: "Jeg gleder meg ikke."

"Ikke jeg heller," sa Vegard Vadheim.