Forfatteren bak «Ute av verden» møtte Dagbladet :på nettets lesere i dag. Les hva Karl Ove Knausgård svarte om oppholdet i Nord-Norge, ideen til boka og meningen med livet.

Av Dagbladets anmelder ble Knausgård karakterisert som 'Den nye Agnar Mykle'. Aftenposten skrev om boka at den «...er en djerv og relevant roman og et oppsiktsvekkende debutarbeid».
Les utdrag fra boka!

 
Publisert tirsdag 05.01.1999 kl. 09:55, oppdatert 11:37

Send inn spørsmål til nettmøtet her!

spörsmaal

    En fantastisk debut! Betyr 1-tallet paa bokens bakside, at du vil fölge hovedpersonen videre? (Jeg haaper det.)
    Ingvar Ambjörnsen

Takk for det! Meningen har hele tiden vært å følge Henrik Vankel et stykke til - at "Ute av verden" slutter der der slutter, kom rett og slett av at det ville være vanskelig å gi ut en roman stort lenger enn 700 sider. Men nå, etter alle de gode anmeldelsene, og leserreaksjoner som din, begynner jeg å bli litt redd: snart må det vel snu, snart må vel ting begynne å bli vanskelige igjen?
Men i grove trekk har jeg en plan for hva som skal skje med hovedpersonen videre. Håper bare at det går!

Med det vil jeg takke for oppmerksomheten - og for alle de velfunderte og interessante spørsmålene. Bortsett fra dét om Gorki - det likte jeg ikke.
Vennlig hilsen Karl Ove Knausgård.

kanusgård og ped.

    Hei. Sender et spørsmål fra Norges landbrukshøgskole. Høgskolen skal starte undervisning i praktisk pedagogisk utdanning fra høsten 99. Jeg er med på planleggingen. Har med interresse lest boka de. Den tar jo opp mange temaer aktuelle for praktisk pedagogisk utdanning. Vi tenker oss at boka kan brukes i undervisningen. Spørsmål til deg: Kan du tenke deg å komme i dialog med våre studenter. Henrik kommer vi jo i god kontakt med gjennom boka. Men det kunne også være interessant med kontakt med deg som har skapt Henrik. Hilsen Hans Petter Evensen
    Hans Petter Evensen

Jeg vet ikke om Henrik Vankels pedagogiske metoder er av det slaget som egner seg til videreformidling. Men problemet med forholdet mellom avstand og nærhet mellom lærer og elev, vil jo alltid være aktuelt. Så kanskje det.
Karl Ove

    Hvor fikk du idèen til boka fra? Er figurene i boka hentet fra virkeligheten?
    Knut-Richard Bangor

Akkurat hovedplot´et - forholdet mellom Miriam og Henrik - kom først til da jeg hadde skrevet 300 sider om Henrik Vankel. Noe manglet, og så lot jeg ham flytte til Nord-Norge, gå inn i et klasserom og se utover sine elever. Hva i all verden skjer nå? tenkte jeg. Og så møtte han blikket til en av dem - hun som ble Miriam - og da var det gjort. Men jeg må innrømme at jeg nølte lenge før jeg skrev videre. Temaet er vanskelig og krevende - og jeg ville for all del ikke bli oppfattet som spekulativ. Når det gjelder karakterene, er de definitivt ikke hentet fra virkeligheten. Men jeg har nok brukt trekk i karakterene mine som jeg har observert hos levende mennesker - samtidig har jeg vært svært bevisst på dette underveis, i og med at Henrik Vankel i så stor grad beveger seg i de samme landskapene og miljøene jeg selv har beveget meg i. For noen uker siden fikk jeg en telefon fra en gammel kamerat, som ikke hadde lest boka, men som var nysgjerrig på om han selv fantes der. Det gjør han ikke, men om han leser grundig, vil han kanskje finne igjen en bestemt rykning i øyelokket, eller en bestemt måte å smile med munnen lukket for å skjule et aldri så lite mellomrom mellom tennene.
Karl Ove

Inspirasjon

    Hei. Takk for en rik og besettende roman. Boka di er så følelsesmessig intens at jeg ikke kan fri meg fra å lure på om du henter mye av inspirasjonen fra ditt eget liv. Det virker på en måte som om prosjektet ditt er å få skrevet ting ut av deg, få ting "ute av verden". Stemmer dette ? Dessuten er jeg veldig spent på om det kommer en oppfølger eller flere og i så fall når ? Uansett, lykke til videre! Hilsen Thor Arne Sæterholen
    Thor Arne

Hva som er hentet fra eget liv og hva som er oppdiktet, er faktisk nokså vanskelig å si, i alle fall når man nærmer seg det du kaller det følelsesmessige. Det handler vel mye om å finne fram til slike steder i seg selv, og så ta det ut derifra. Alle har vel blitt ydmyket en eller annen gang, f.eks - og når jeg lar hovedpersonen min bli ydmyket gang på gang, forsøker jeg å hente fram følelsen fra meg selv. Det dreier seg om innlevelse. Det er det jeg er ute etter når jeg leser selv - å leve meg inn i andre verdener, andre mennesker. Å skrive er for meg ikke så veldig langt unna det å lese: du bruker deg selv og dine egne erfaringer i begge tilfeller. Tross alt er litteratur - når alt kommer til alt - bare bokstaver på noen ark. Besettelsen du skriver om, er selvfølgelig min besettelse - men ville ikke ha vært noenting uten en leser. Og jeg blir jævlig glad hver gang noen sier til meg at de har hatt en opplevelse når de har lest "Ute av verden". Planen er at jeg skal skrive to romaner til om Henrik Vankel. Det har jeg sagt offentlig en del ganger nå, også for å legge press på meg selv - men når prosjektet blir ferdig, er det vanskelig å si noe om.
Karl Ove

    Har kommet halvveis i boka og har hatt det trivelig så langt. Åssen går det med deg?
    Erling

Joda. Det går bra med meg. Jeg holder på å samle krefter til neste roman, dvs. at jeg stort sett ligger på sofaen og ser på tv. Dessverre får jeg ikke lov til å ha Canal + hjemme. Til trøst har jeg kjøpt meg Planet Fotball - har du lest den? En reiseguide til engelske fotballbaner. Nesten like bra som the real thing. Molineux ground, f.eks: Wolverhamptons hjemmebane, dit skal jeg dra en gang. Men først skal jeg skrive en roman til. Jeg gruer meg litt til å ta fatt igjen, fordi jeg vet at de første månedene går med til famling. Skrive ting som aldri noen kommer til å lese. Men så vil jeg forhåpentligvis treffe et eller annet, og dét, den følelsen - å bare kunne skrive - er bedre enn nesten alt annet.
Karl Ove

Nord-Norge

    Jeg har lest at du selv har en fortid som vikarlærer i Nord-Norge..... Uten å bli for personlig, hvordan opplevde du det ? Var det kanskje mens du var der oppe at du fikk ideen til "Ute av verden" ? Vennlig hilsen Hilde
    Hilde Kjellsmoen

Jo, jeg bodde i Nord-Norge i ett år, da jeg var atten år gammel. Det er et av de fineste årene jeg har hatt, og det som skjer i romanen, har ingenting til felles med det som skjedde mens jeg bodde der oppe. Jeg dro dit først og fremst for å skrive - mens jeg var der, begynte jeg på en roman - som stort sett dreide seg om å gå på fylla og om å sjekke damer i Kristiansand - jeg var atten år gammel, og kjente ingen annen verden enn det.
Først ti år senere dukket Nord-Norge opp igjen i hodet mitt. Jeg har ikke vært der siden, og sto derfor veldig fritt i fantasien til å ta de elementene jeg trengte fra virkeligheten - hvordan mørketiden var, havet og fjellene, den reservasjonsløse vennligheten til folk der oppe - og legge inn ting oppdiktede:
Alle intrigene, den nesten blot-aktige festen, forholdet til Miriam.
Fra en forfatter som har vokst opp i Nord-Norge, hørte jeg nylig en vurdering som gikk på miljøbeskrivelsene i romanen min: at begivenhetene i Kristiansand var gode og autentiske, men når det kom til Nord-Norge, var det tydelig at jeg ikke hadde satt mine ben der selv. Og det er selvsagt fordi jeg har skrevet en roman, og ikke en dokumentar. Det samme vil kanskje folk fra Kristiansand si: bra det der om Nord-Norge, men herregud så håpløst han skriver om Kristiansand!
Karl Ove

    Jeg lurer også på hvordan du selv ser på boka når det gjelder dette med om den er en "dannelsesroman" eller ei ? En del anmeldere er visst ikke helt enige om dette, om hvorvidt Henrik gjennomgår noen utvikling eller forandrer seg i løpet av 700 sider.....
    Hilde Kjellsmoen

At begrepet "dannelsesroman" har blitt heftet til "Ute av verden", er dels min egen feil, siden jeg skrev det på baksideteksten. Men det er ikke en dannelsesroman i klassisk forstand - den hvor hovedpersonen møter motstand og gjennomgår en utvikling fra tidlig, usikker ungdom til moden, sikker manndom. Det er ikke slik det er lenger, om det noengang har vært sånn. De erfaringene som former Henrik, er nesten utelukkende problematiske, de virker ikke helende, det er omvendt: de har virket ødeleggende på ham. Men det betyr ikke at han ikke utvikler seg, for det gjør han, Henrik 26 er en annen og mye mer innsiktsfull karakter enn Henrik 18. Problemet hans - hvis jeg skal være litt psykoanalytisk - er at de erfaringene han har gjort seg, utelukkende virker på ett nivå: det reflekterende, det intellektuelle. Når det gjelder følelseslivet hans, forblir han like umoden romanen igjennom. Og det misforholdet, mellom den følelsesmessige umodenheten og den intellektuelle modenheten, er gnisningen, eller konflikten, som driver han rett i armene på Miriam, den 13 år gamle jenta. Slik har jeg i alle fall tenkt.
Karl Ove

Hei, Karl Ove !

    Først: Gratulerer med debuten og den strålende mottagelsen ! Jeg fikk boka til jul, og nå er jeg noe over halvveis i Henrik Vankels liv og historie. Til tross for den litt dystre tematikken, synes jeg at du også har skrevet en ganske morsom bok. Er dette noe du helt bevisst tenkte på mens du skrev, som en motvekt til alt det "tunge", eller er det kanskje slik at det kommer helt "naturlig" når man til de grader skal foreta et dypdykk ned i en karakters sjeleliv ? Jeg mener, det absurde i det han foretar seg kommer jo også fram, sammen med alt det andre ! Jeg leser ihvertfall Henrik som en ganske selvironisk type, midt oppi all selvransakingen, og det (at han har humor) gjør jo at jeg ihvertfall håper at det kan ordne seg for ham til slutt !
    Hilde Kjellsmoen

Det jeg skrev tidligere var alt sammen dødsens seriøst og fullstendig humørløst, jeg hadde en idé om at det var slik god litteratur skulle være, selv om jeg aldri har sett på verden på den måten. Så begynte jeg på denne romanen.

Jeg husker det godt, jeg sendte tyve sider til forleggeren min, og der var det en liten passasje som bare var sprøyt. I samme øyeblikk som jeg puttet manuset i postkassen, begynte jeg å angre: Hva faen måtte han ikke tro om meg? At jeg var helt idiot. De neste dagene var jeg sikker på at jeg hadde ødelagt alle sjanser i forhold til forlaget. Men så ringte han jo, sa at det var bra det her. Men det var en ting ... DET er bra. DER skal du skrive mer. Og det var selvfølgelig den før nevnte passasjen.

Etterhvert dukket det opp flere sånne ting, og så, når boken begynte å ta form, var de passasjene blant de viktigste. Ingen i verden hadde orket å lese en ett hundre prosent dyster og trist roman på syv hundre sider om et ett hundre prosent dystert og trist liv. Og jeg hadde aldri orket å skrive den romanen. For meg var det en oppdagelse: at jeg kunne kødde og skrive i vei uten å være så forbannet redd for å framstå som banal eller dum eller umoden, at det faktisk var en kraft i det. Og det var først da dette kom fram, at hovedpersonen (i alle fall for meg) begynte å få liv. Så det kom "naturlig", som du skriver. Men om det ordner seg for ham til slutt, vet jeg ennå ikke noenting om. Kanskje.
Karl Ove

selvbiografisk

    hvor selvbiografisk er egentlig boka di? Var det på tveit du vokste opp? Hadde du ikke sjans på damer i det hele tatt da du var tenåring, eller er du helt annerledes fra Henrik her?
    undrende

Spørsmålet om "Ute av verden" er selvbiografisk, har jeg fått i hele høst, både av journalister og lesere. Forhåpentligvis skjer det fordi romanen ligger tett på noe som virker ekte, selvopplevd. Det er i hvertfall hva jeg selv har prøvd på. Men også det som virker selvopplevd er et spørsmål om form. Og for å få til det, la jeg meg tett opptil min egen biografi, når det gjelder steder jeg har bodd og miljø jeg har gått i. Så jo, jeg har bodd på Tveit. I boken finnes det en lang, geografisk passasje hvor folk som har vært der, kan kjenne seg igjen ned til den minste detalj. Men det som s k j e r, har aldri skjedd med meg. Takk og lov for det. Mitt forhold til damer var litt mindre nevrotisk og litt mer vellykket enn stakkar Henriks relasjoner. Men, selvfølgelig, det finnes pinlige øyeblikk i mitt liv i så henseende som tenåring også. Som det finnes i ditt. Og det var en fryd å skrive akkurat de passasjene. Når Henrik blir forelsket, og jeg styrer ham inn i katastrofen. Når jeg, og forhåpentligvis leseren etter meg, forstår at dette aldri kommer til å gå bra, at det kommer til å ende med katastrofe - og det bare er Henrik som fortsatt er ved godt mot og tror at dette kommer til å gå som en drøm.
Karl Ove

lesetips

    Vi tror gjerne at forfattere leser bøker på en (bedre og) annen måte enn oss andre - og forstår mer. Hvilken bok er din favoritt?
    Morten Haugen, bibliotekar

Jeg er nærmest altetende når det gjelder bøker, men siden du spør, så finnes det en ung norsk forfatter som nesten ikke har fått oppmerksomhet i det hele tatt, men som er knallbra: jeg tenker på Thure Erik Lund, og særlig den siste boken hans, "Zalep". Den likner overhodet ikke på noe annet jeg har lest. Og det skjer ikke ofte når det gjelder norske romaner. For å holde meg i Norge: diktene til Rune Christiansen burde bli lest av alle lesende mennesker her i landet. Prøv "En følsom tid" først, dersom du ikke har lest ham. Og selvfølgelig Melancholia-romanene til Jon Fosse, som det i mine øyne ikke finnes tvil om at er 90-tallets beste og viktigste roman. Jeg har nettopp lest de to siste dramaene hans, Natta syng sine songar og Ein sumars dag, og selv om de nok ikke er på høyde med det aller beste han har gjort før, nøler jeg ikke et sekund med å anbefale dem.
Karl Ove

Gorki på norsk?

    - Knausgård. Jeg mener å huske at det finnes en Maksim Gorki-roman som heter Ute av Verden. Er du inspirert av den? Ellers vil jeg si at jeg likte boka di, men den var litt lang.
    Rote Grebner

"Ute av verden" av Maksim Gorki har jeg aldri hørt om. Jeg må innrømme at opplysningen gjorde meg litt nedtrykt. I noen måneder har jeg gått og tenkt at i alle fall t i t t e l e n min var original. Men neida.
Karl Ove

    Var det vanskelig å finne den eksakte tidsperioden for når historien skulle finne sted?
    Espen Rikardsen

Nei. Det tenkte jeg ikke på en gang. Alt jeg visste, var at selve hovedhandlingen skulle være konsentrert i tid.Og at jeg ville forsøke å bruke en av romanformens store styrker: muligheten til å fryse tiden fast, bruke femti eller hundre sider på én kveld, f.eks, for så å øke farten, og sveipe over det neste halve året på noen få linjer. Dén dynamikken, dén rytmen er viktig i 'Ute av verden'.
Karl Ove

Den nye Hansen

    Vad tycks Ni om at aviserna har utropad Er til den nya Knut Hansen och hva betjuder öppningen 'Livet är en fågel.' Hälsing från Svante, Vytte vid Haparanda.
    Svante Olsson

Du må ha misforstått. Jeg har aldri skrevet 'Livet er en fugl'. Det er jeg som har skrevet 'Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.' 'Livet er en fugl' betyr jo ingen verdens ting.
Karl Ove

    Hvor lang tid brukte du på reaserch før du begynte å skrive? Hvor lang tid tok det å skrive boka?
    Espen Rikardsen

"Ute av verden" er en roman med én karakter - Henrik Vankel - alle de andre blir sett gjennom hans blikk, og på den måten også en del av h a n s karakter. Viktigst for meg var å finne "stemmen" hans - hvordan han uttrykte seg (litt gammelmodig, analytisk, med en stor avstand til verden i tankene sine), hvordan han tenkte. De første hundre sidene jeg skrev om hovedpersonen min, ble aldri benyttet, det var mer et forsøk på å finne ut av ham, mye prøving og feiling. Etterhvert så jeg et mønster, og derfra og ut var det bare å skrive løs, da visste jeg hvem han var - i den forstand at jeg kunne føre ham inn i en situasjon, og la den dynamikken som oppstod mellom situasjonen og karakteren Henrik bestemme tekstens retning. På skrivekurs lærer man at forfatteren alltid må ha et "bakland" klar - informasjon om karakteren som bare forfatteren har, og som ikke nødvendigvis kommer fram i teksten. Men alle slike råd er relative. I n g e n t i n g av det jeg har blitt fortalt på denne måten, har noengang hjulpet meg med min egen skriving. For meg dreier skriving seg om intuisjon - i den forstand at all ytre erfaring og all ytre kunnskap på en eller annen måte må ha blitt internert for å komme til nytte: jeg tenker ikke med hodet når jeg skriver. Men jeg tenker for det.
Karl Ove

tilfeldigheter

    Leste i Morgenbladet hvor du uttalte at du ikke tror på tilfeldighetene. Hva tror du da på? Tror du på en Gud? Tror du på skjebnen? Hvordan kan du forklare at det var sædcellen med DINE molekyler/gener eller hva det nå heter, som trengte seg inn i livmora, og ikke en annen? Jeg tror det er tilfeldig. Det er livets lottospill. Det kan være deg som bites av ei bikkje imorra. Eller meg. Det er tilfeldig. Men hva tror du på?
    anne

Selvfølgelig tror jeg på tilfeldigheter. Men jeg tror ikke at de styrer livene våre. Jeg tror ikke at de har noen betydning i forhold til hvem du er eller kommer til å bli. Stedet du kommer fra, familien du vokser opp i, tiden du lever i. Disse faktorene, som ligger utenfor oss, blir sjeldnere og sjeldnere snakket om i forhold til spørsmålet om individualitet, relasjonene du går inn i og bærer med deg hele livet regnes ikke med, har jeg en følelse av, som om det nå plutselig er opp til hver enkelt, at alle valg blir tatt på fritt, uavhengig grunnlag - og hvor den eneste utenforliggende faktoren som spiller inn i forhold til livet ditt, er tilfeldighetene. Når det da dukker opp en roman av en norsk forfatter hvis karakterer helt og fullt er styrt av tilfeldighetene, hvor det tilsynelatende er det viktigste prinsippet i livene våre, er det klart at jeg, deterministisk som jeg har blitt, reagerer som jeg gjorde i det intervjuet du refererer til. For meg handler dette om etikk: vi må ta vare på hverandre. Vi er avhengig av hverandre. Det er farlig å legge ansvaret for det som skjer på Gud - eller på tilfeldighetene. Det tror jeg på.
Karl Ove

Utsolgt!

    Jeg har lett etter boka di i flere dager nå, men den er utsolgt overalt. Gleder meg til å lese den. Jeg driver selv og skriver, og strever, så har du noen gode råd å komme med på den tornefulle veien? Vennlig hilsen Tom Inge Dalheim
    Tom Inge Dalheim

Jeg skrev og ville bli forfatter uten å få det til i mer enn åtte år før jeg ble antatt. Det eneste rådet jeg kan gi, er å ikke gi opp, men fortsette å skrive, uansett hvor katastrofalt dårlig det måtte bli. Selv trålte jeg bokhandlerne etter elendige bøker, det ga meg nok motivasjon til å fortsette noen uker til, overbevist om at jeg i hvert fall befant meg skyhøyt over d e t nivået. Det gjorde jeg jo ikke, men det hjalp likevel.
Karl Ove

Research

    Hei, lurer på hvordan du gikk fram for å utdype karakterene, har du noen tips?
    Espen Rikardsen

'Ute av verden' er en roman med én karakter - Henrik Vankel - alle de andre blir sett gjennom hans blikk, og på den måten også en del av h a n s karakter. Viktigst for meg var å finne 'stemmen' hans - hvordan han uttrykte seg (litt gammelmodig, analytisk, med en stor avstand til verden i tankene sine), hvordan han tenkte. De første hundre sidene jeg skrev om hovedpersonen min, ble aldri benyttet, det var mer et forsøk på å finne ut av ham, mye prøving og feiling. Etterhvert så jeg et mønster, og derfra og ut var det bare å skrive løs, da visste jeg hvem han var - i den forstand at jeg kunne føre ham inn i en situasjon, og la den dynamikken som oppstod mellom situasjonen og karakteren Henrik bestemme tekstens retning. På skrivekurs lærer man at forfatteren alltid må ha et 'bakland' klar - informasjon om karakteren som bare forfatteren har, og som ikke nødvendigvis kommer fram i teksten. Men alle slike råd er relative. I n g e n t i n g av det jeg har blitt fortalt på denne måten, har noengang hjulpet meg med min egen skriving. For meg dreier skriving seg om intuisjon - i den forstand at all ytre erfaring og all ytre kunnskap på en eller annen måte må ha blitt internert for å komme til nytte: jeg tenker ikke med hodet når jeg skriver. Men jeg tenker for det.
Karl Ove

ROMANERS LENGDE

    Var du fra begynnelsen bestemt på å skrive en lang roman, eller ble den så lang i løpet av prosessen? Synes du norske forfattere skriver for kort?
    Brikt Kjøge

Svar: Jeg ante ingenting om hvor jeg skulle, eller hvor langt det kom til å bli, da jeg begynte å skrive på 'Ute av verden'. Men etter en ukes famling traff jeg et eller annet, da dukket Henrik Vankel opp i hodet mitt, og jeg forsto ganske fort at han ville komme til å kreve stor plass.

Underveis diskuterte jeg med forlaget om vi kanskje skulle dele alt sammen opp, og gi ut "Ute av verden" som tre separate romaner. Men jeg ville for all del at den skulle leses i sammenheng, fordi delene i så stor grad står i forhold til hverandre, på den måten at første del - forhåpentligvis - forandrer seg etter at du har lest andre del, osv. Så lengden ga seg selv i dette tilfellet. Et stort format gir mulighet til et spenn og en type fordypning som den korte romanen ikke gir, men det betyr selvsagt ikke at jeg misliker de korte romanene, tvert imot: det er fortsatt ingen norsk forfatter som har skrevet bedre romaner enn Hamsun gjorde med "Sult" og "Pan". Det jeg imidlertid misliker sterkt, er at den rene, minimalistiske romanestetikken så sjelden blir utfordret - heller ikke av kritikerne - den tradisjonen hvor hver eneste setning skal være ladet med betydning og retning, og ingenting kan bli sagt rett ut, hvor alt skal antydes. Hun stryker ham tilfeldigvis over armen: de elsker hverandre. Hun blir så stille: de skal skilles. Han begynner plutselig å gråte når han er for seg selv: hun skal dø. -- I "Ute av verden" forsøkte jeg å nærme meg verden fra en annen kant, ikke gjøre alt mindre, men omvendt:ta alt ut, ekspandere, bombardere. Vil jeg skrive om døden eller om kjærligheten, vel, så skriver jeg om det, og ikke om alt mulig annet. Det var tanken. (Som det kanskje går frem av lengden på dette svaret, kan det også rett og slett ha med legning å gjøre.)
Karl Ove

Mykle-presset

    De har allerede døpt deg den nye Mykle. Det er jo ikke din feil det, men det blir vel litt uggent å skrive den neste boka nå?
    Stein

Akkurat det med Mykle tar jeg ikke så tungt. Når ingen vet hvem du er, og du ikke har gjort noe tidligere, må anmelderne plassere deg i forhold til noe annet. Sånn er det bare. Og skriver du en roman om en ung manns pinefulle erfaringer, og til alt overmål lar han utfolde seg erotisk i Nord-Norge, er det vel ikke så rart at det er Mykle de tyr til. For meg betyr sammenlikningen ikke mer enn det. Jeg skriver for å finne ut av meg selv og verden, og det ville jeg ha fortsatt med om de så hadde kalt meg den nye Stein Mehren. Det vil bli vanskelig å skrive bok nummer to uansett.
Karl Ove