«Jeg vil være revolusjonen i revolusjonen,» sa Algeries store forfatter Kateb Yacine. Med sin i dobbelt forstand fantastiske roman «Nedjma» (1956) satte han standard for seinere nordafrikansk litteratur, og også deler av den europeiske.

Nedjma

  • Forfatter: Yacine, Kateb
  • Forlag: Pax
Kateb Yacine ble født i Constantine helt nord i Afrika, hans far var oukil (advokat), han gikk på koranskole, siden på den franske skolen, men da urolighetene i Algerie brøt ut 8. mai 1945, ble han utvist. Yacine var kommunist og internasjonalist, han skrev diktsamlinger og skuespill, traff Brecht i Paris, reiste rundt i Europa under frigjøringskampen og var i Vietnam i 1967.
En politisk orientert forfatter med andre ord, og hans store verk «Nedjma», som nettopp omhandler tida fra Algeries første opprør mot koloniherrene i 1945 til begynnelsen av den endelig løsrivningen i 1956, er da også en fortelling om et undertrykt folk. Som for eksempel skildringen av gymnasiasten Lakhdar som blir pisket og torturert fordi han skal ha vært til stede ved en demonstrasjon og til alt overmål ha gravd ned en gammel pistol ved elva.
Tittelen skal vel være et bilde på Algerie, men henspiller også på vakre Nedjma, en Askepott med ståltrådbroderte sko, som samtidig er «steril og fatal, vår klans onde stjerne». Nedjma er kusine eller kanskje søster og i hvert fall ungdomsforelskelsen til de fire hovedpersonene i romanen, Mustapha, Mourad, Lakhdar og Rachid. Det er disse fire vi følger i denne romanen som også er en kjærlighets- og oppvekstroman.
De fire er venner og kanskje også fettere eller brødre, liksom de fleste i denne romanen som er sentrert rundt den urgamle klanen Khelout, bestående av omflakkende studenter, musikere, diktere, ideologer eller kunstnere. Klanen bedriver inngifte for ikke «å skifte farge», og er et slags forfulgt jødefolk, uten land, der den nåværende «patriark», den selsomme Si Mokhtar, som er alles elsker eller også far, tar (en forgjeves) reise til Mekka på vegne av klanen, nedlesset med så mange synder at han før avreisen puster inn en flakong med eter for å rense seg.

Elegant
Først og fremst er «Nedjma» en fortellerteknisk genistrek. Her er en eller flere overstående fortellerstemmer, samtidig som våre fire hovedpersoner også forteller uten at vi helt kan skille dem fra hverandre, her er stadige stilskifter: poetiske hyllester, heseblesende helvetesskildringer, stikkordsaktige meldinger, lange innskutte bisetninger, fortellinger i fortellingen, humor, absurditeter og barnligheter. Her kopieres hele avsnitt, samtidig som fortellingen på et vis er baklengs fortalt, mens begynnelsen er identisk med avslutningen.
Med andre ord, denne over førti år gamle romanen er skrevet slik mange «modernister» ønsker å skrive, blant annet vår egen Jan Kjærstad. Men i motsetning til mye av denne litteraturen virker ikke «Nedjma» på noen måte pinlig villet eller intellektuelt uttenkt. Kanskje fordi det ligger under et levd liv i denne boka som også er en slags selvbiografi. En følelse av erfart kaos som gjør formen naturlig og nødvendig, frekk-elegant og med noen vidunderlige språklige overganger. Uten å ha lest originalen tillater jeg meg derfor å fastslå at Kjell Olaf Jensen må ha gjort en utmerket oversetterjobb.