At noen vil høres før er ikke negativt, men feilinformasjon bidrar bare til mytedanning som kan hindre en samfunnsdebatt om viktige spørsmål. Einar Kringlen finner grunn til å informere om sin oppfatning av utredningen under tittelen «Når verden vil bedras», i Dagbladet 3. mars. Tre kjemiprofessorer ved Universitetet i Oslo har i Legeforeningens tidsskrift nr. 6 for 1999 kommentert homøopatiens kunnskapsgrunnlag.

Ingen gjør seg umak med å presentere hvordan utredningen er bygget opp, med klare skiller mellom deskriptive kapitler, analytiske kapitler og mer reguleringspregede kapitler. Den polemiske formidlingsviljen gis forrang for en kritisk kommentering.

Kringlen mener utvalget burde vært supplert med en «fornuftig psykolog eller psykiater» (professor Einar Kringlen?), mens kjemikerne savner utvalgets kontakt med (de nevnte?) grunnlagsforskere. Utvalget ville da blitt oppdatert om placeboeffekter, og homøopatien kunne forkastes. Utredningen er imidlertid ikke resultat av et vitenskapelig forskningsprosjekt. Den er disponert ut fra Stortingets og Regjeringens ønske om å få forelagt en kunnskapsstatus med forslag til rettslige og andre virkemidler for å få bedre oversikt over alternativ medisin.

Utvalget besto heller ikke hovedsakelig av alternative utøvere. Også den akademiske medisin var godt representert sammen med samfunnsvitere, jurister og brukerinteressenter. Utredningen er basert på kunnskap generert ved litteraturstudier og seminarer, besøk ved behandlingssteder her i landet og i utlandet. Europas eneste akademiske institusjon ble besøkt, likeledes var det møter med representanter fra EUs organer, WHO og universitetssteder som er i frontlinjen når det gjelder kunnskap om effektvurdering og reguleringsspørsmål. Det er ikke bare i Norge at disse spørsmålene står på den politiske dagsorden.

Når store nasjoner som Kina og India har likestilt ulike medisinske behandlingstradisjoner - skolemedisin og alternativ medisin - kan hovedformålet godt være kostnadsreduksjon og oppjustering av kulturelle tradisjoner. Men man skal ikke se helt bort fra at alternativmedisinsk behandling også kan ha en effekt ut over placebo.

Fra en samfunnsmessig synsvinkel er det selvfølgelig viktig å få beskrevet hvem og hvor mange som her i landet oppsøker alternativ behandler, og hvorfor de gjør det. Videre er det ikke uten interesse at mange føler at de får god hjelp, og at de derfor ønsker trygderefusjon på tilsvarende måte som for konvensjonell behandling.

Mest usaklig er det når utvalget «tas» for å «boltre seg i viderverdige teorier, kvantefysikk, superstrengteori, relativitetsteori» (Kringlen). Også kjemiprofessorene raljerer godt med hva de oppfatter som utvalgets forklaringsmodeller.

Felles for innleggene, og det kan nok forventes langt flere, er at de helt overser at mer spekulative teorier blir presentert i de deskriptive deler av innstillingen. De overser innledningen til kapittel 6 der det framgår at «utsagn knyttet til den enkelte terapiform gir uttrykk for forklaringsmodeller, forståelsesmåter og kunnskapsgenerering som er etablert av terapiformens grunnleggere og senere utøvere. Utvalget understreker at slike utsagn om virkningsmåter, eventuelle behandlingseffekter, refererer til forståelse og kunnskap som er etablert på empirisk grunnlag. Utvalget tar ikke stilling til innholdet av slike utsagn. Utvalgets vurderinger av hvordan ulike effektvurderinger kan foretas og av alternativmedisinske behandlingsformers effekt og bivirkninger følger i henholdsvis kapittel 12 og 13».

Etter mitt syn burde derfor Kringlen og andre kritikere satt inn eventuelt skyts mot vurderingskapitlene, og diskutert om de funn og effektvurderinger som utvalget her foretar, holder tilstrekkelig faglig mål. Her bør ikke utvalget ha kommet til en for positiv eller for negativ oppfatning av om pasienter egentlig vil være tjent med å benytte alternative behandlingsformer eller ikke. Utvalget oppsatte strenge krav som ble satt for de etterfølgende effektvurderingene (s. 189- 191). Dette refereres ikke; heller ikke de relativt skeptiske konklusjonene som kan trekkes ut fra vårt nåværende kunnskapsgrunnlag. Et gjennomgående funn er derfor behovet for mer - og bedre - forskning.

Spesielt interessant er det derfor at kritikken mot utvalgets innstilling fremsettes av en psykiater som fastslo: «Den vitenskapelig funderte medisin bygger på teorier og metoder som lar seg etterprøve og verifisere gjennom vitenskapelig metodikk.» Og dette da i motsetning til alternativ medisin som med en «ubegrenset flora... av teorier, fantasier og metoder med tilsvarende potensial for tilsiktet og utilsiktet utnyttelse av menneskers godtroenhet».

Kringlen kjenner godt psykiatriens historie og de mange behandlingsmåter som etter hvert er blitt betraktet som obsolete, og i tillegg svært farlige. I dag står medikamentell behandling helt sentralt i psykiatrien, og den kan om så gjennomføres legalt ved bruk av tvang. En gjennomgang av i alt 2000 forskningsrapporter om medikamentell behandling av psykiatriske lidelser, som nylig er publisert i et av de best renommerte medisinske tidsskriftene i verden, viser at bare én prosent av rapportene holdt meget god forskningsmessig kvalitet. Det var de med lavest standard som i størst grad viste gunstig effekt av nevroleptika. Forfatternes konklusjon er at den gjennomgående dårlige kvaliteten på de aktuelle vitenskapelige rapportene sannsynligvis har ført til en overoptimistisk vurdering av effektene av slik behandling (British Medical Journal 1998; s. 1181- 1184). Hvilke konsekvenser drar norsk psykiatri av slik kunnskap? Og hvilket vitenskapelig rasjonale hadde lobotomi-operasjoner, bruk av elektrosjokk mv?

Det må ikke nødvendigvis være slik at menneskeheten fortsatt skal være mest opptatt av splinten i andres øyne. Etter mitt syn har Aarbakke-utvalget i alle fall lagt til rette for en edruelig diskusjon om hvordan alternativ medisin best bør organiseres de nærmeste årene, ut fra de hensyn som utvalget har vektlagt: Beskyttelse av pasientene og ivaretakelse av deres selvbestemmelsesrett, en effektiv og god helsetjeneste, herunder forutsigbarhet og sikkerhet ved bruk av behandlingstjenester, trygghet for at syke får nødvendig behandling, en god folkehelse, en rasjonell utnyttelse av samfunnets ressurser samt behandleres frie yrkesutøvelse (s. 207). Kringlen kommenterer derved ikke det sentrale i utredningen, forslagene om ulike tiltak og reguleringsformer som har til hensikt å øke vår nåværende kunnskap, bedre samarbeidsforhold og ansvarliggjøre alternative utøvere. Kringlen er imidlertid oppbragt over at utvalget foreslår å bruke 100 millioner kroner over fem år på disse tiltakene. Til sammenligning kan nevnes at bare salget av nevroleptika i 1997 utgjorde nær 130 millioner, en økning på 20 prosent fra året før!

Arbeidet i utvalget har avlært meg en viss skråsikkerhet overfor andre forståelsesformer. Det er kanskje på tide at jeg igjen inntar den hvite frakken og får revitalisert sikkerheten på at den medisinske vitenskapen alltid går framover, at det bare er én riktig forståelsesmåte, og at alle effekter som i dag ikke helt ut kan forståes med vår nåværende viten, må forklares som placebo. Det var kanskje helt unødvendig å nedsette et bredt sammensatt utvalg for å vurdere alternativ medisin; man kunne klart seg med en fornuftig psykiater og tre kjemikere.

alternativ medisin

Aslak Syse, professor i offentlig rett ved UiO og medisiner, satt i Aarbakke-utvalget som har levert innstillingen om alternativ medisin. Her svarer han professor i psykiatri, Einar Kringlen. I en kronikk 3. mars anklaget han utvalget for uvitenskapelighet. Syse påpeker at det også kan reises tvil om det vitenskapelige fundamentet for bruk av medikamentell behandling i psykiatrien.