Patentdirektivet i EU gjør dette mulig i ekstrem grad. Med på kjøpet får vi nye produkter som kan fortrenge eksisterende planter og dyr, og derved true vårt biologiske mangfold. Patentdirektivet «Direktiv om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser» omfatter regelverk for patent på dyr og planter, herunder også deler av menneskekroppen. Markedet er formidabelt - bare i USA er det beregnet til 15 milliarder dollar årlig - og er kraftig økende. Patentdirektivet legger til rette for profitt på produksjon med stor risiko og av tvilsom etisk karakter. Og mens profitten på patentene finner veien til bedriftseierne, øker risikoen for at mye kan gå galt.

Patentdirektivet inkluderer rettslig beskyttelse av «bioteknologiske oppfinnelser».

Men det er stor forskjell på én bioteknologisk oppfinnelse og en annen. Tradisjonell bioteknologi kan for eksempel være utvikling av en spesiell type gjærceller som er gunstig for brygging av øl, eller foredling av en type epler. Det sier seg selv at dette er milevis fra å spleise inn et gen fra et insekt i en maisart som gjør den motstandsdyktig mot skadedyr. Det pekes alltid på gunstige virkninger av bioteknologi når det argumenteres for patentloven og de aktiviteter den skal beskytte. Eksempler er humant insulin eller muligheter for å eliminere sykdommer. Men det er ikke på disse områdene de virkelig store problemene ligger. Vi må skille mellom medisinske og nødvendige, og rene kommersielle prosjekter, og det gjør også de fleste motstandere eller skeptikere av genmanipulering. De virkelig store problemene ligger i to hovedområder: mulige miljø- og helsemessige konsekvenser av de mer ekstreme former for aktiviteter patentdirektivet skal beskytte, og praktiske og etiske følger av at det tas patent på planter eller gener som har stor nytte eller næringsmessig verdi.

For det første åpner patentdirektivet for det som kan betegnes som «genrøveri». Dette omfatter kort beskrevet følgende: Du reiser til et område der befolkningen har avlet frem et spesielt produkt over mange generasjoner (for eksempel mais som er avlet frem til å tåle spesielle klimatiske forhold). Du tar med deg en maiskolbe eller to hjem og gir den noen nye egenskaper gjennom genmanipulering. Nå kan det tas patent på den. Det samme kan du gjøre med f.eks. planter eller nyttevekster som vokser i Amazonas, uten at noen der får noe igjen, eller får del i patentet. Patentdirektivet krever ikke at den opprinnelige eieren, de som avlet maisen frem, skal få en del av patentet. Det eneste som kreves i direktivet er at man «bør» opplyse om hvor produktet opprinnelig kom fra - men det vil ikke påvirke patentet. De opprinnelige eierne kan dessuten få problemer med å eksportere sin mais til Europa når direktivet trer i kraft. Dette er godt gammeldags røveri i moderne format. Moderne kornproduksjon krever ganske jevnlig foredling av kornet. Tilgjengelighet til andre kornsorter er en betingelse for at slik foredling skal kunne skje (man må ha tilgang på nytt genmateriale), og slik tilgang er da også sikret gjennom avtaler Norge har gjort med andre land. Med patentdirektivet kan denne situasjonen forandre seg dramatisk. Patenter på enkelte kornsorter kan gjøre dem praktisk utilgjengelig for norske kornforedlere, og det er vel denne skremmende virkeligheten som har gjort at Norsk Kornforedling er bekymret, og oppfordrer regjeringen til å nedsette veto overfor direktivet.

Betydningen av medisinsk forskning kjøres ofte frem som en av de viktigste årsakene til at patentering på liv er nødvendig. Men dette er i konflikt med det medisinske forskere selv mener. Realiteten er at patentering av gener, for eksempel fra mennesket, kan hindre viktig grunnforskning på sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer. I et intervju uttalte professor Hans Prydz fra Bioteknologisenteret at patentering på gener vil kunne hindre slik viktig forskning. Årsaken ligger i at store bedrifter kan ta patent på enkelte menneskelige gener man bruker i forskning på menneskelige sykdommer, noe som gjør det vanskelig eller umulig for mindre ressurssterke forskningsmiljøer å fortsette forskning dersom det krever bruk av de samme genene. Det er riktig, slik lederen for Patentstyret sa i samme intervju, at patentering sikrer offentliggjøring - men han glemte å si at det også krever penger å bruke patentet. Det er jo nettopp det som er poenget med et patent.

Så kommer de mulige miljø- og helsemessige konsekvensene av virksomheten patentdirektivet skal omfatte. Én ting er tradisjonell bioteknologi eller virksomhet som har til hensikt å bedre menneskers liv - en ganske annen er manipulering av gener for produksjon av nye jordbruksprodukter med stor kommersiell interesse. Erfaringene med genmanipulering er få. Vi vet ikke hva konsekvensene kan bli på miljø eller helse, når ett gen spleises inn i en fremmed art, og dyr eller miljø utsettes for den nye arten. Noen av de erfaringene som finnes, er imidlertid skremmende, både fra et miljømessig og etisk perspektiv. I denne sammenhengen kan vi ikke komme utenom historien om den britiske genforskeren Arpad Pusztai, som arbeidet ved forskningsinstituttet Rowett Research Institute i Aberdeen. Dr. Pusztai jobbet med et ftrprosjekt med rotter, hvor rottene ble ftret med poteter tilsatt et giftgen som skulle gjøre dem motstandsdyktige mot skadedyr. Midt i en kostbar reklamekampanje fra en av verdens største genbedrifter, Monsanto, gikk så dr. Pusztai ut i et TV-program og annonserte at rottene han jobbet med og som hadde spist de genmanipulerte potetene, hadde utviklet vekstforstyrrelser og skade på immunforsvar. Reaksjonene lot ikke vente på seg. I løpet av et par dager var dr. Pusztai sparket fra stillingen sin, og instituttet gikk ut med en pressemelding der man gikk imot dr. Pusztais konklusjoner. Hovedargumentet deres var at potetene rottene var ftret med, ikke hadde vært tilsatt et giftgen, de hadde vært tilsatt giften selv. Og dermed kunne vi jo ikke overraskes over at rottene ble skadet. Monsanto hoverte, og vitenskapsmagasinet New Scientist skrev om historien og kalte den «en farse». Enn så lenge. For nylig, et halvt år etter at Pusztai beskrev virkningene av ftrforsøket, publiserte den engelske avisen The Guardian en liste på 21 forskere fra hele verden som i et memorandum erklærte at de hadde gått gjennom forskningsmateriellet til dr. Pusztai og at han hadde hatt rett i sine bekymringer for genmanipulerte produkter.

Det skal ikke sies om det er noe i ryktene om at dr. Pusztai ble kastet fordi instituttet var redd for å tape store forskningsmidler fra Monsanto. Ei heller er det endelig bevist at genmanipulerte produkter er skadelig for mennesker, dyr, planter eller miljø pr. definisjon. Men faktum er at fallhøyden er stor. Hvis føre var-prinsippet noensinne skal komme til anvendelse, må det være her. Videre er det klart at det er nær forbindelse mellom økonomiske interesser og potensielt enorme helse- og miljømessige konsekvenser ved bruk og utvikling av denne nye teknologien. Og det vil være det nye patentdirektivet som sementerer de kommersielle interessene ved den fremtidige bruken av genmanipulering, og mulig- eller umuliggjør viktig medisinsk grunnforskning. Disse elementene er årsaken til at SV mener Regjeringen bør nedlegge veto mot patentdirektivet. Nederland har dessuten påklaget direktivet til EU-domstolen, på grunnlag av at det er i konflikt med konvensjonen om biologisk mangfold. På spørsmål fra SV bekreftet utenriksministeren at Norge gjennom EØS-avtalen ville støtte denne klagen. Det synes SV er positivt - det er nemlig dette en offensiv EU-politikk dreier seg om.