Slik har P4 gjort seg store på å sende ut behagende og anonym lyd som ikke skremmer folk verken på arbeidsplasser, i taxier eller i hjemmets lune rede.
Frode Alnæs og co. har neppe latt seg inspirere av P4-suksessen, men det er det samme ønsket om å legge seg midt i veibanen, den samme frykten for å ta sjanser og det samme sjelløse preget som dominerer «Happy Sounds».
Spilleglede og musikalsk lekenhet har alltid vært synonymt med platesuksessen Dance With A Stranger. «Happy Sounds» virker således som en naturlig tittel på bandets første album på nærmere fem år.
Det rare er at man må lete ganske grundig for å finne ekte glede på selve plata. Og man undres på om Elg, Frode Alnæs, Yngve Moe og Bjørn Jenssen har et kollektivt uttrykksbehov i 1999.
Hvis man ikke sovner i løpet av de tre åpningskuttene, kommer man fram til «Slip 'n Slide»; en låt der Stranger tørr å ta'n litt ut, tørr å bedrive lydlek, tørr å kødde i studio. Frode Alnæs gryntesynger med tunga godt planta i kjaken, mens resten av bandet hiver seg på i forfriskende inspirert og uhøytidelig stil. En låt som «Out Of The Blue» er også i nærheten av noe, med grom og blå gitarlyd og et, hei, fengende refereng.
Småfiks instrumentering går igjen på en del andre låter, men generelt uhappy melodier og en satt Bjørn Nessjø-produksjon gjør dette til en plate som har omtrent like mye særpreg som, tja, en dag på P4.
Stranger tyr til mange halvdårlige halvballader på plata. Men «All The Love» minner mistenkelig om en real ørevarmer av en hit.
Denne og de andre positive elementene gjør Stranger-comebacket til en ren befrielse etter soloplatene til Alnæs og Elg. Og det er da noe, hvis ikke DWAS ønsker å bli et salgsmessig WAS i løpet av en fei.