Tidsbilde

Det er nyttårsaften 1970. En maskerade på lokalet innleder det nye ti-året. Så blir en kvinne, utkledt som nisse, funnet drept. Hennes navn er Oddny Wangen. Hun var uvakker, uspennende og åpenbart blottet for sjarm. Men også hun har hatt sine lengseler, naturligvis. Var det lengselene som indirekte var årsaken til hennes død? Eller var hun bare på galt sted til gal tid? Dette er det etterforskeren fra Oslo, Morten Strand, skal finne ut av, sammen med lokale politikrefter. Og han gjør det ikke lett for seg, denne kjærlighetssøkende, keitete politimannen. Alt på et tidlig stadium under etterforskingen kryper han til køys med et sentralt vitne. Dette eklatante eksempelet på «bad judgement» skal vise seg å få store konsekvenser.

Overflatisk sett kan man som leser få inntrykk av at Magnhild Bruheims hovedambisjon med romanene sine er å skape en spennende, variert og troverdig intrige. Og hun klarer det, bare så det er sagt. Men boka er også et tidsbilde. Vi som var unge rundt 1970 kjenner igjen den dragende fornemmelsenen av opprør, oppbrudd og utprøving som hun skildrer.

Provinsialisme

Til slutt, når mysteriet endelig er løst, og trådene er festet, sitter man tilbake med ett eneste spørsmål, nemlig forfatterens forhold til det bygde-Norge som hun åpenbart kjenner fra innsiden. Det samfunnet Bruheim skildrer er innestengt, trangt og fordomsfullt.

Ja, det går an å oppfatte begge Bruheims bøker som et angrep på den norske landsbygda, og den norske provinsialismen. Men ønsker hun det slik, eller har det bare blitt sånn? Jeg er sannelig ikke sikker, og denne typen usikkerhet øker gleden ved boka.