Dette er det første studioalbumet til Tom Waits på seks år, og verken gamle eller nye fans har ventet forgjeves. Waits har en cool-faktor uten datostempel og svinger fra det gapskrattende satiriske («Big In Japan») til det groteske («What's He Building»), fra det hengivne («Picture In A Frame») til det varmende («Come On Up To The House»). Tom Waits har en svulmende melodiskapende evne, som kombinert med tekster om tapere, utskudd og mentalt forfrosne personer gir en enestående effekt. Som poet beveger han seg et sted mellom Bruce Springsteen og Nick Cave, med et persongalleri litt lavere på stigen en skikkelsene til The Boss, og med en stemning som ikke er fullt så apokalyptisk som Cave, selv om han gjerne overnatter på kirkegården eller bruker en rusten spiker til å blande ut drinkene sine med. Arrangementene svinger fra det knirkende til det lyrisk vakre. Musikerne er håndplukket med stort hell, ikke minst den suverene gitaristen Marc Ribot og gjestene John Hammond (på gitar) og Charlie Musselwhite (på munnspill). Blues både for dette og neste årtusen.
«Mule Variations» er i salg fra kommende mandag.