En, to, tre, fire...
Jeg teller ansikter på vei til jobben i dag. Vil ikke se på de andre passasjerne på T-banen, vil ikke møte levende blikk så tidlig om morgen, kan komme til å se noe jeg ikke vil se eller vise noe jeg ikke vil vise.
AV LINN ULLMANN
Lørdag 24. april 1999 8:29, oppdatert 1:36
Jeg ser på reklameplakater, informasjonskampanjer og avisoppslag i stedet. En, to, tre, ansikter, ansikter, ansikter. Et bortvendt, bekymret ansikt. Et tiltrekkende og tillitvekkende ansikt. Et jeg-er-politisk-engasjert-og-leser-den-riktige-avisa-ansikt, et gjelda-mi-er-under-kontroll-ansikt. Et jeg-trener-i-helsestudio-og-er-glad-ansikt. Modige, frie, suverene, elskede ansikter. Men også: Jeg gråter. Jeg er redd. Jeg er alene. Jeg teller: En, to, tre, fire, fem, seks, sju. Bankkundens ansikt. Filmkjendisens ansikt. Plastikk-kirurgens ansikt. Forsikringsselskapets ansikt. Krigens ansikt. Krigens ansikt. Hvem i all verden fant på den klisjeen? Et begrep som er like meningsløst som begrepene luftkrig, bakkekrig, flyktning, leir, etnisk rensing, blodbad, massakrer. Ord som nok en gang har funnet veien inn i hverdagsspråket, ord man sier til hverandre - i likhet med kjærlighetserklæringer - uten helt å tenke over hva de betyr, en slags oppgitt forsikring om at alt er status quo. Slik er det: Når ordene ikke lenger forteller oss noe, tar ansiktene over. Det er ansiktene som skal gi mening. Få oss til å våkne. Kjenne. Gi. Huske. Hver dag, flere ganger om dagen, hvert øyeblikk den siste uendelige måneden: Et bilde av et menneske på flukt, en gammel døende mann, en skrekkslagen mor, et gråtende barn. Arketypiske bilder som har det til felles at de er gjenkjennelige. Vi har sett dem før. De stemmer med vår oppfatning av hva en krig er, hva en flyktning er: En skitten, fortvilet eksistens, en del av en ubegripelig horde, umulig å ta innover seg. Jødegutten med caps på hodet, Davids stjerne på brystet, hendene bak nakken. Jenta som løper naken bortover veien, ansiktet fordreid i et taust skrik, napalm-bomben. Babybylten som kastes fra hjelpearbeider til hjelpearbeider: Er det noen som vet hvem som eier denne ungen? Et bilde rekker ikke lenger å være virkelig før det blir symbolsk. En metafor. Historisk. Som ruinene av biblioteket i Sarajevo. En fugl tilsølt av olje utenfor kysten av Kuwait. Et maltraktert barn i Rwanda. Krigens ansikt er uten navn. Akkurat nå ser jeg på et bilde av en gammel kvinne som har lagt pannen sin i hånden og gråter stille. Hun er på forsida av Newsweek. Vet hun det? Vet hun at hun er på forsida av Newsweek? Vet hun at hun også er blitt et krigens ansikt - umiddelbart rystende og så glemt? Navnløst. Jeg tenker: Et slikt ansikt har ikke temperament, har ingen historier unntatt de vi må, men helst ikke vil høre, har ingen hemmeligheter, har aldri ledd av en vits som noen fortalte for tjue år siden.Den jødiske sosiologen Hanna Arendt har skrevet om ondskapens banalitet. I dag preges vi kanskje vel så mye av en slags medfølelsens banalitet. Den akutte, inderlige, men forbigående sentimentaliteten som rammer oss idet enda et krigens ansikt dukker opp på skjermen eller i avisa. Gråten som setter seg fast i halsen, lengselen etter å holde rundt sine nærmeste, holde rundt barna sine, lengselen etter å trøste noen , beskytte noen . Den er ikke så rent lite feig, denne avmakten. Og så kommer tankene: Hvordan kunne det skje igjen? (Oppbrukte ord.) Og så midt i Europa, da. (Oppbrukt!) Men vi kan faktisk ikke akseptere at en gal despot i år etter år etter år skal fordrive og torturere et helt folk, kan ikke akseptere vestlig unnfallenhet, kan ikke se på at Kosovo blir et nytt Bosnia. (Oppbrukt! Vi må bombe i stedet.) Og alle på en gang nå: Krig løser ingen ting. (Oppbrukt!) Det var ikke noen overraskelse: Når det smeller i Kosovo, sa alle som hadde den minste peiling, da er det slutt.De samme ansiktene. De samme historiene. Kveld etter kveld denne måneden. Men plutselig er det en flyktning som sier: I am an English teacher , og jeg blir nødt til å høre på ham. Høre på historien hans. Fordi han ikke lenger bare er et krigens ansikt. Han tvinger meg til å lytte, og tvinger meg til å tenke på folk jeg ble kjent med da jeg var i Pristina for to år siden og alle sa: Når det smeller i Kosovo, da er det slutt. Særlig tenker jeg på tre menn som drev et høylitterært og politisk tidsskrift med innslag av rock, som absolutt ingen hadde råd til å kjøpe. Den ene redaktøren presenterte seg som oversetter og rockepoet. Den andre som professor og snobb. Den tredje forsikret meg om at han bare var en vennlig mann med en voldsom kjærlighet til Allen Ginsberg, som han en gang intervjuet. Jeg har prøvd å ringe dem, selvfølgelig uten hell. Jeg fikk med meg et tidsskrift hjem - ingen fotografier, ingen ansikter - bare en tilegnelse: We will all survive and Rock'n Roll! «Når ordene ikke lenger forteller oss noe, tar ansiktene over»
annonse
 
 |
Les også |
 |

 |
Her søker du: |
 |
Søk nettet med Google: |
 |
|
 |
|
 |