IKKE ET ORD. Etter å ha overlevd nazistenes konsentrasjonsleirer i Auschwitz og Buchenwald var forfatteren Elie Wiesel overbevist om at han ikke skulle skrive et eneste ord om det han hadde vært vitne til. Han var en ung mann den gangen, han hadde sett sin mor, sin søster og sin far bli drept, og i likhet med andre overlevende, valgte han tausheten. Det skulle være en høy, rungende, gjennomtrengende taushet, har han forklart i ettertid, en taushet ingen hadde hørt før, en taushet som var større og tydeligere enn ord. Det var først mange år seinere at han, på oppfordring av forfatteren Frangois Mauriac, skrev den lille romanen «Natt»: en rystende og sober - stort sett selvbiografisk - fortelling om en ung gutts møte med nazistenes rasjonelle råskap, men også en undersøkelse av begrepene taushet, stillhet, lydløshet. Det finnes mange former for taushet. Man kan være taus i protest, i avmakt, i forvirring, fordi man er lat eller likeglad, fordi man er livredd, taktisk, lojal, ettertenksom eller tålmodig, fordi man har noe å skjule eller noe å bevise. Uansett: Taushet blir alltid misforstått. I likhet med nysgjerrighet, tvil, mangetydighet.
I den siste tida har mediene vært fulle av høylytte etterlysninger av typen hva mener norske intellektuelle - især forfattere - om Kosovo-konflikten? Er de seg sitt ansvar bevisst? Har de i det hele tatt noe ansvar? Hvorfor er de så tause?
Først og fremst kan man jo innvende at det her til lands verken har vært særlig intellektuelt eller særlig taust. Det skorter ikke på avisinnlegg i form av artikler og dikt etter at Nato begynte sin kaotiske og etter hvert katastrofale bombing. Muligens kunne man ha ønsket seg en smule indignasjon før bombingen også, da den etniske rensingen i Kosovo pågikk i litt roligere og mer hverdagslige former?
Men det er ikke poenget her.
Poenget er selve etterlysningen.
Jeg kan ikke noe for det, men hver gang jeg støter på slike oppfordringer, lengsler etter tindrende klare meninger, blir jeg lammet. Jeg begynner å tenke på gamle amerikanske westernfilmer der sheriffen på jakt etter de verste bandittene hamret opp plakater på trær og stolper, husvegger og i whiskybarer: WANTED!!! ENGASJERT FORFATTER TIL Å SI OPPSIKTSVEKKENDE LETT FORDØYELIGE LETT FORSTÅELIGE FRASER GJERNE FOR ELLER IMOT BOMBING HELST UTEN Å NØLE OG ALLER HELST EN LØSNING PÅ KRIGEN SNAREST. PREMIE UTLOVES!
Hva blir svaret? Verken litteratur, journalistikk eller politikk - i beste fall polemikk - men svært ofte en mislykket blanding, eller utvanning, av flere sjangere.
Statsminister Tony Blair utnevnte for noen dager siden landets nye Poet Laureate . Poet Laureate betyr opprinnelig hoffpoet, men i dag kroner tittelen en bejublet superpoet hvis plikter er å dikte om aktuelle nasjonale hendelser og på den måten knytte folket sammen. Poeter er fremdeles fasjonable - og kommersielt anvendelige - vesener i England. Der har man en offisiell huspoet på stormagasinet Marks & Spencer, én på London zoologiske hage, én på advokatfirmaet Mischon de Reya og én på fotballklubben Barnsley. Poeter - forfattere - intellektuelle - kan brukes til så mangt. I Beograd, for eksempel, for flere år siden, ble Milosevics drøm om et Stor-Serbia aktivt støttet av nettopp de intellektuelle.
Jan Kjærstad skrev en tankevekkende artikkel i Aftenposten denne uka. I motsetning til mange av sine kolleger tillot han seg å være famlende, nølende, ydmyk. Artikkelen, som i bunn og grunn var et forsvar for litteraturen, etterlot meg en smule undrende. Hvorfor skriver han om litteratur når hans anliggende er krig? Svaret gir seg selv: Fordi kunst og litteratur øker vår følsomhet og forståelse overfor oss selv og samtida. Fordi forfattere aldri er interessante - dypest sett interessante - som personligheter, som glitrende utøvere av forfatterrollen. Forfattere er bare interessante som lidenskapelige forsvarere av litteratur, for i det ligger det også et mulig forsvar for menneskelighet, nysgjerrighet, erkjennelse; et forsvar for de verdier som daglig bombes i stykker på Balkan. «Fjernar ein respekten for den sterke litteraturen», har en annen forfatter, nemlig Jon Fosse, skrevet, «fjernar ein også respekten for det svake mennesket. Og då når den respekten er borte, står vi ikkje lenger overfor klassiske kunstverk skrivne av døde europeiske menn. Då står vi overfor den blodige volden. Truleg utøvd av levande europeiske menn.»
Engasjement kan ikke etterlyses. Kan ikke tvinges fram. Engasjement finnes eller finnes ikke. Og det finnes i forskjellige former. Et engasjert menneske vil finne en måte å uttrykke seg på, uansett. Men ikke alltid på den måten man tror, ønsker eller forventer.
Blink
Rett pris
Noen som passer
Litt lettere
Pluss
Humor911
Pondus
123 spill
Meninger/Debatt
Foto
Weblogg
i lomma mobil
Været
Sofaligaen
TV-program
Kino
Snakk
Trynefaktor
Test deg selv
Nettmøter
Nettskolen
Torget
Mannskap på norsk skip nedkjempet pirater
Vil storme banker og angripe arbeidere
Natalie Cole ba TV-
Skottlands kaptein på fylla på spiller-
Aper skal hjelpe norske funksjons-
-
Carew vil ha tv-
Shearer skal redde Newcastle fra nedrykk
Lurte til seg 40 mill. -