I år er det 250 år siden den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe ble født. Hans person og verk er på ingen måter blitt glemt, hvilket har sine grunner. For Goethe vinner stadig nye lesere og beundrere, takket være sin rike personlighet, sin mangfoldige dannelse og sin evne til å kommentere de fleste av livets spørsmål klokt og treffende.

Mest kjent er han selvfølgelig som dikter og forfatter, blant annet av det store idédramaet «Faust». Mindre kjent er det at han gjennom hele sitt liv dyrket en interesse for naturvitenskap og forfattet et stort antall artikler og skrifter om naturvitenskapelige emner. Han var ingen fagmann - av utdannelse var Goethe jurist - men han var amatør i ordets beste betydning: en vitebegjærlig, usedvanlig kunnskapsrik og idérik naturelsker.

Det hører med til Goethes merkelige skjebne at han allerede som 26-åring kom til hertugdømmet Weimar, etter innbydelse fra den unge hertugen Karl August som hadde merket seg hans lysende begavelse. Dette ledet igjen til at han påtok seg en rekke administrative oppgaver, og allerede etter et halvt år fant han seg selv utnevnt til minister og titulert geheimråd. Han kom til å bli i Weimar hele sitt liv, selv om han foretok flere reiser. Den mest kjente gikk til Italia i 1786-88, den har han gitt en sjarmerende skildring av i dagboksform.

En av de oppgavene den unge Goethe fikk, var å undersøke mulighetene for å få i gang igjen gruvedriften i Ilmenau, der det fantes noen gruver med forekomster av kopper og sølv, men som for lengst var nedlagt. Man håpet å forbedre hertugdømmets finanser. Oppgaven førte ham inn i mineralogi og geologi, som han satte seg nøye inn i - med den energi som var så typisk for ham. Han foretok også lengre reiser i hertugdømmet for å undersøke hvilke naturforekomster og forhold som kunne legge grunnlag for hvilke virksomheter. Gruveprosjektet mislyktes, takket være en rekke uheldige omstendigheter, men Goethe understreket senere i livet at han ikke ville ha vært de erfaringer og kunnskaper foruten, som prosjektet hadde gitt ham.

Det var imidlertid ikke bare mineralrikets fenomener som vekket Goethes interesse. I hagen bak sitt lille «Gartenhaus» utenfor Weimar, der han bodde de første årene, og etter hvert i hagen som hørte til det store huset ved Frauenplan, der han senere bodde, drev han med forsøksdyrking og studerte planteverdenens skiftende former. Plantenes forvandlingsnummer fra frø til blomst og frukt fascinerte ham. Han opplevde at han nesten med det blotte øye kunne følge naturens skapende prosesser, og kom til å redegjøre for sine iakttagelser i det lille skriftet «Plantenes metamorfose» (1790). Ved siden av botanikk interesserte han seg for osteologi, noe en stor mengde tegninger vitner om. Han sammenliknet formene på ulike dyrekranier, og funderte - førti år før Darwin - på en avstamningslære. I den forbindelse gjorde han en betydelig oppdagelse, nemlig at mellomkjevebenet, det såkalte os intermaxillare , finnes også hos mennesker - noe som forskerne på den tiden ikke mente var tilfelle. Enkelte hevdet til og med at nettopp denne mangelen styrket den fundamentale forskjellen mellom menneske og ape.

På 1790-tallet opplevde universitetet i Jena en oppblomstring innen flere vitenskapsområder, ikke minst takket være Goethes innsats som kulturminister og hertugens personlige rådgiver. Han sørget for at kompetente forskere fikk anledning til å arbeide der. Blant annet ble et mineralogisk institutt grunnlagt ved universitetet. Goethes hus ved Frauenplan i Weimar kom med årene til å få omfattende kunsthistoriske og naturhistoriske samlinger. Hans mineralsamling omfattet til slutt 18 000 objekter fra hele verden. Goethe hadde også samlinger av frukt, frø, botaniske abnormiteter, dyreskjelett og naturlige rariteter, samt en del apparater for å demonstrere enkelte elementære fysiske fenomener. Da han var 65 år, kastet han seg med liv og lyst over studiet av skyformasjoner og gjorde siden da regelmessige meteorologiske observasjoner. Hans tegninger fra denne tiden omfatter mange fint utpenslete skystudier; det var jo som alltid formene og deres forvandling som interesserte ham. Et resultat av hans interesse var at han arbeidet for å opprette en værstasjon på Ettersberg. Den ble starten på den meteorologiske forskningen i Tyskland.

En av Goethes største interesser var imidlertid fargelæren, og hans innsats på det området fortjener en nærmere presentasjon. Når han ved førtiårsalderen foretok sin reise til Italia, var det for å få anledning til å se de antikke kunstskattene og utvide sin kunstforståelse. Gjennom samtaler med kunstnere han traff i Roma, lærte han å kjenne prinsippene for bildekomposisjon. Men når det gjaldt fargene, koloritten, mente han at den nærmest var overlatt til tilfeldighetene, eller i det minste til kunstnerens nykker, vaner eller fordommer. Igjen vendte han seg til naturen for der å finne en ledetråd i sin jakt på det skapendes hemmeligheter. Da han vel var kommet tilbake til Weimar satte han seg derfor inn i bl.a. de forsøkene som Isaac Newton, den berømte engelske fysikeren, hadde utført hundre år tidligere med sollysets brytninger og spektraloppdeling gjennom glassprismer. Det han så da han betraktet en enkelt svart-hvitt-figur gjennom et prisme, gjorde ham begeistret. For i lysets fysikk fant han en objektiv støtte for kunstnernes resonnementer omkring «komplementærfarger» og polariteten mellom «varme» og «kalde» farger. Da Goethes forskeriver vel var vakt, så han seg om etter andre fenomener, som på tilsvarende måte kunne åpenbare fargenes natur. Etter tjue års innsamling av materiale, utga han «Utkast til en fargelære» i 1810. Verket, som er på 2000 sider, beskriver iakttagelser og refleksjoner som ikke bare omfatter de fysiske og kjemiske, men også fysiologiske og psykologiske aspekter ved fenomenet farge. Det er følgelig et godt eksempel på en tverrvitenskapelig studie. Det avsnittet som er blitt mest kjent, er det som behandler det Goethe kaller «Sinnlich-sittliche Wirkung der Farbe» («Fargenes sanselig-moralske virkning»). Der tar han opp spørsmål som: Hvordan oppleves farger? Hvilke stemninger bringer de med seg? Hvordan innvirker dette på vår bruk av fargene?

Goethe søkte stadig kontakt med den lærde verden for å diskutere sine iakttagelser og ideer, og traff blant andre den svenske kjemikeren Jöns Jacob Berzelius og den danske fysikeren Hans Christian Örstedt, som demonstrerte den sammenhengen han hadde funnet to år tidligere mellom elektriske og magnetiske krefter. Verken fargelæren eller Goethes øvrige vitenskapelige publikasjoner ble imidlertid mottatt med den forståelse eller anerkjennelse fra den lærde verden som Goethe hadde håpet på. Dertil var de antagelig altfor originale og - kan vi i ettertid konstatere - på enkelte punkter forut for sin tid. Blant forskere i dag finner vi i alminnelighet en langt mer positiv innstilling til Goethes tanker om vitenskap enn den han møtte i samtiden. Fargelæren har likevel alltid tiltalt kunstnere. Den er blitt noe av en klassiker, som stadig tas opp på ny, og utgis i nye utgaver. (På norsk finnes Torger Holtsmarks utmerkede kommenterte oversettelse, med tilhørende plansjer og eksperimentmateriale.) Selv tilla Goethe sitt arbeid med fargene stor betydning, og i sin alders høst fremholdt han i samtale med J.P. Eckermann at han ikke angret på å ha nedlagt et halvt livs anstrengelser på den saken. «Min fargelære er like gammel som verden selv og kommer i det lange løp hverken å kunne fornektes eller oversees.» Han anså ikke at akademisk forskning skulle være reservert for en akademisk elite. Hver og en som er nysgjerrig på verden og har våkne sanser, kan finne noe å bidra med til det vitenskapelige byggverket, fremholdt han. De store oppdagelser blir gjort av tiden, snarere enn av enkelte genier. Det er blant annet denne Goethes tiltro til det enkelte menneskets evne som fascinerer en nåtidig leser av hans skrifter. I kraft av sin humanistiske dannelse og sin kunstneriske følsomhet lyktes han å gi oss et bilde av naturforskning som et i høy grad menneskelig anliggende, som et i sann mening kulturelt prosjekt.