Blasfemisk
Boka har en temperatur som får det meste av vår samtidslitteratur til å likne halvlunken te - uten at jeg dermed skal ha sagt noe som helst om den litterære kvaliteten, verken på Brynjar Aas opus eller på andre samtidstekster det kan være naturlig å sammenlikne den med. En ekkel bok, jo da, men litterær i aller strengeste forstand, preget av en streng formbevissthet, rik på allusjoner og konsekvent i sin stil. Tematisk plasserer Aa seg et sted mellem Baudelaire og Hans Jæger på den ene siden og Allen Ginsberg og Hubert Selby jr. på den annen - og med et skråblikk til Paal Brekke («Det skjeve smil i rosa») og Axel Jensen («Resten står skrivd i stjernene»).

Rammen er hurtig trukket opp. Vi befinner oss ved påsketider. En fyr ved navn Brage har stukket av fra fengslet der han soner en straff for narkotikahandel og voldsforbrytelser. Under flukten har han fått et skuddsår. Blødende og plaget av abstinens har han søkt tilflukt i en avstengt domkirke.

Her raver han omkring gjennom hele teksten, ikledd den fraværende prestens kappe, mens han svelger tabletter og drikker whisky i ett sett, plaget på kropp og sjel av en intens kløe, impotent og full av angst ved tanken på at han kan bli oppsporet av sine gamle kamerater som tørster etter hevn, og ikke minst blødende lengsel etter Stine, den eneste piken av alle de jentene han har horet med uten å få utløsning, som virkelig har stått ham nær - en steinhard type med grove forbrytelser på samvittigheten, men også et menneske i den ytterste nød som påkaller Gud og Buddyen hans (Jesus), og som lengter tilbake til en uskyldstilstand som for alltid er gått tapt. En desperat trang til å forsones med verden og Gud gjennomskjærer en tekst som på mange nok kan likne et eneste langt blasfemisk talkshow som kunne få selveste Vargen eller Øverland til å blekne (uten sammenlikning for øvrig), men som i bunn og grunn er det motsatte, nemlig en tekst om et menneske som trygler om nåde fra Gud i et språk som ville få enhver kirkegjenger til å korse seg.

Siterer
Med sine mange repetisjoner og gjentatte sitater truer etter hvert teksten med å gå i stå, den står og stamper på stedet hvil, går i ring om seg selv, likner en evig rundkjøring with no way out. Men slik må det være.

Gjentakelsene til tross - dette er en tekst som det er vanskelig å kutte i. Motivet krever i seg selv visse gjentakelser, og etter hvert skjer det da også en utvikling. Stine dukker opp i kirken, og bakgrunnen for Brages og hennes tragiske livsskjebne rulles etter hvert opp. Beskrivelsen av deres forsøk på å nærme seg hverandre, er sterk kost, og bakgrunnshistorien om de seksuelle overgrep de har vært utsatt for, ikke mindre sterk. Like fullt et det ikke dette som berger teksten som litterært verk, men derimot dan uortodokse sammenstillingen av høyt og lavt, hellig og profant, perverst og normalt, osv. - både på det tematiske og språklige plan.

Man kan undre seg over at Aa har utstyrt sin hovedperson med den kulturelle ballasten han har gjort. Ett er at han kan sine rocketekster på fingrene, men han siterer også flittig fra Garborg og Sivle og Hofmo og Bibelen og jeg vet ikke hva... Og ikke bare det - han kjenner Bachs musikk og siterer salmer på tysk! Men slike smålige sannsynlighetskrav skal vi unnlate å stille - nettopp fordi denne sammenstillingen av Iggy Pop, Sex Pistols og Ziggy Stardust på den ene siden og klassiske tårepersere som «Mor sin sang ved vogga» ikke bare speiler hovedpersonens ambivalens. Men også forlener teksten som helhet med de ekko- og kontrastvirkninger som når alt kommer til alt hever den opp over det rene uartikulerte hyl som den innledningsvis syntes å legge opp til å bli.