 BUESKYTINGENS KUNST: Truls Erik Dahl med sin edleste bue, lagd på tradisjonelt vis av barlind. |
| Foto: TOM MARTINSEN |
Truls Erik Dahl har syslet med pil og bue de siste tre, fire åra; helt siden han kom over noen linjer om bueskyting i en bok av Gabriel Scott, som han har skrevet en biografi om. («Gabriel Scott - et levnetsløp», 1998.) Scott skildret bueskyting såpass fristende i barneboka «Gutten i røyken» at Dahl sprang rett til skogs for å lage en bue, overfalt av en akutt lengsel tilbake til barndommen. - Problemet er at du ikke bare skal finne et skikkelig emne. Før du kan lage en bue, må treet tørke. Dreier det seg om ask, som er det mest vanlige, må det tørke i minst ett år. Jeg ville skyte med bue der og da! Jeg måtte trøste meg med Gabriel Scott: «En skatt jeg vet, tålmodighet.» Japanske buddhister trener i opptil ti år med pil og bue før de slipper pilen. Den dagen de ikke bryr seg om de slipper pilen eller ikke, kan de kalle seg mester.
- Hvilken tresort er best som bueemne?
- Kongen av tresortene, barlind. Men den er fredet. Barlindtreet kan bli opptil 3000 år gammelt. Det er viktig bare å bruke det dersom det er dødt. Barlindtreet er dessuten giftig. Det ble kalt «de dødes tre». «Buebyggere lever ikke lenge,» ble det sagt før i tida. Sannsynligvis fordi de pustet inn giftig trestøv når de pusset buen. Ask er utmerket buemateriale. Til pilene er bjørk eller furu best. Det er også viktig at man tvinner strengen skikkelig, gjerne av lintråd.
Dødsangst
For Truls Erik Dahl er ikke det viktigste å treffe blink. Det viktigste med bueskyting er å lære selvbeherskelse. Han har tatt til seg budskapet i den klassiske boka til den tyske filosofen Eugene Herrigel, «Zen i bueskytingens kunst». Bueskytteren og blinken er to sider av samme sak. Man skyter ikke for å treffe, men for å sette bevisstheten i forbindelse med tilværelsens innerste vesen. Bueskytingen er like mye en åndelig som en fysisk øvelse.
- Bueskytingen har for eksempel fridd meg for all dødsangst. Bueskyting handler om fravær av frykt for å dø, sier Dahl og viser fram sine selvlagde buer og piler, forseggjorte vakre gjenstander, med skarpslipte pilspisser surret fast med bark.
- Bueskyting er alle målidretters opphav, forklarer han. - Fotballuttrykket «hat trick» stammer for eksempel fra bueskyting. I gammel tid var det en konkurranse som gikk ut på å treffe tre hatter på rad.
Jegeren
Truls Erik Dahl er ingen jeger, men han har hørt folk fortelle om forskjellen på å bruke et gevær og pil og bue når man går på jakt. Et geværskudd vekker skogen, får fugler til å flykte, ødelegger stemningen.
- Men ikke pilskuddet. Pilen forsvinner med en vakker lyd mot målet. Fortryllelsen blir ikke brutt. Fuglene fortsetter å synge. Det dyret som er truffet, kan til og med fortsette å gresse. Den brede spissen på pilen river over en rekke blodårer, men det er ikke engang sikkert at det merker noe særlig før det blir svakt og faller sammen.
Dahl mener at mennesket har vært knyttet til bueskyting så lenge at det å skyte med bue nærmest er en nedarvet trang.
- Se på barn som får en bue mellom hendene. Se hvor ivrige de blir og hvor fort de forstår hvordan den fungerer. Mennesket har trolig skutt med bue i minst 50000 år. Buen fins innen nær sagt alle kulturer. En skikkelig langbue, som er like lang som skytteren, ble funnet sammen med en mann i isen i Østerrike for noen få år siden. Han viste seg å være 5000 år gammel og helt intakt. «Frozen Fritz», eller Vtzi, som han blir kalt.
Synd å feile
- Jeg ble en gang forklart betydningen av ordet synd, sier Dahl. - Det betyr å «feile på målet». For meg gir det mening. Ikke fordi man alltid må treffe blink, men fordi det er viktig å ha målet klart for seg, sier Dahl, som i løpet av de to, tre siste åra har lagd rundt 200 buer. Han har også skrevet et lite skrift, «Bygg en bue», for den som ønsker å forsøke seg. Enkelte ganger brekker buen underveis.
- Da takker jeg, fordi det å brekke en bue gjør meg til en bedre buebygger. Å lage en bue selv er å pleie sin tålmodighet. Det står i sterk kontrast til dagens forbrukerideologi som går ut på at alt kan kjøpes. Jeg liker ikke moderne buer med all verdens tekniske innretninger. De fjerner ens bevissthet fra historien. Det å lage buen selv gir en respekt for det som har vært, for fortida.
Dahl er en av ildsjelene bak et Vestby-basert initiativ som heter «Norsk selskap for primitiv teknologi».
- Vi er opptatt av «fortiden i våre hender», forklarer han. - Kontakten med røttene er vesentlig. Veien bakover lærer oss hva forfedrene har skapt. Men den viktigste veien er likevel den som fører framover. Barn må ikke bare ha røtter. De må også ha vinger.
Krig?
Dahl understreker viktigheten av at man skyter på intuisjon, akkurat som når man kaster en stein for å treffe noe. Man bruker ikke noe sikteinstrument. Man bare aner målet der framme og skyter.
- Det er det som er viktig. Man må ikke tenke på at man skal være best mulig. Man må glemme seg selv. Kvinner har lettere for det enn menn. De blir ofte bedre bueskyttere. Menn er ofte hemmet av sin egen trang til å prestere.
- Hva med bueskyting og krigskunst?
- Buen har vært et skrekkinnjagende våpen. Det er en enorm kraft i en bue. Under store slag, slik man for eksempel ser det i filmen «Braveheart», kunne 5000-10000 piler være i lufta til enhver tid. Indianerne kunne skyte så fort at de hadde sju piler i lufta samtidig. Mongolene hadde buer som kunne skyte opptil 1000 meter. I dag har en amerikansk indianer verdensrekorden i lengdeskyting med tradisjonell trebue. Den er på 420 meter, og kraften i spennet hans er rundt 100 kilo.
- En moderne Einar Tambarskjelve?
- Som mange vil huske, gikk det bra med Tambarskjelve så lenge han hadde sin egen bue. Da den ble skutt i stykker, fikk han buen til kongen i stedet. Men den var «for veik». Det var fordi den var tilpasset Olav Trygvasson, som var mindre av vekst. Buens kraft skal tilpasses den som skal bruke den. Buen skal bli en del av skytteren, først da opprettes harmonien i tilværelsen.