Fonnelands skrift er ikke cerebral. I innledningen refererer hun til den blinde Cloucester i Shakespeares «King Lear», han som «ser med kjenslene». (Edvard Hoems gjendiktning). Fonnelands skrift er følsom, subjektiv og innadvendt. Hun er langt fra meddelsom. Men det jeg mener å fornemme, er uklare signaler fra en minnebundet, drømmende bevissthet. De som ser, virker ikke «vakne»: «Vi former blikka. Ser gjennom dråpar og fingrar. / Lht ord vere ord, og blikk stå utan å sjå.»

Også i språket føler Fonneland seg fram. Det kan virke uferdig og skrudd. Setningens hode hører ikke alltid sammen med setningens hale: «Den som kallar det usselt liv, eller ein tom konkylie lydar vi ikkje lenger kan utstå, sand vi ikkje klarer å knekke.» Her melder jeg pass. Men alt er ikke like uklart. I noen av Fonnelands dikt gjenfinner jeg den bevegelsen hun søker å stanse opp, enten hun har det som bevisst strategi eller ikke, bevegelsen som bringer diktet til leseren. For å si det enda en gang: bevegelsen mellom mening og «musica». Vi ser det dikteren ser. Og det er gjennom hennes ord at vi meddeles det synet, og det er ord med musikk i seg.

Når barnet rissar med

ein pinne i sanden

opnar ei ny rute, ein ny dag

i vårens kalender

For det kjem sol denne morgonen

og det er paradis vi skal lage.