Macy Gray vil gjerne gi inntrykk av å være en autentisk soulsangerinne; en som navngir de riktige referansene (Aretha Franklin, Billie Holiday) og som på basis av egen stemmeprakt lover lytteren følelser i fleng. Men - den eneste følelsen man sitter igjen med, er hvilken misbrukt sjanse dette er. Macys stemme - for lengst døpt «røykfylt» - er vinneren, mens backingbandet søler bort sjansen til å gi albumet det nødvendige skitne preget. Flinkis-udyret melder seg, og en får raskt følelsen av at det uengasjerende kompet er bestilt av plateselskapet - som foretrekker soulmusikk så strømlinjeformet at det nesten alltid får et sjelløst preg.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen
