Familiedrama
Isaksens personlige drama er et bærende element både i denne romanen og i «Slangebæreren», som kom for tre år siden. Uanstrengt veves hans skrantne familieliv sammen med kriminalintrigen. I denne romanen blir to ungjenter myrdet. I utkanten av miljøet deres befinner Cato Isaksens eldste sønn Gard seg.

Den mutte unggutten har et stoffproblem, som faren tar mye av skylden for. Denne historien i historien, faren og sønnen som står i fare for å miste hverandre, blir et eget drama, som dels står fjellstøtt på egne bein, dels har betydning for den «store» fortellingen.

Mangfoldig
Det er, som man forstår, syntesen av det personlige og profesjonelle som er «Drømmefangeren»s mest åpenbare styrke. Men for at det skal fungere slik, må menneskene, i all sin storhet og dårskap, engasjere. Her er Lindell en mester, hennes evne til å turnere et stort og mangfoldig persongalleri, se dramaet i den enkeltes liv, er imponerende, rett og slett. I tillegg er romanen spennende. Slik morderen leker med Cato Isaksen og hans medarbeidere, leker Unni Lindell med oss.

Dette er en god roman, men en politiroman av klasse er det ikke. Et samlet politikorps framstår i boka som fomlete amatører, inntil helten Cato Isaksen lytter til sin egen magefølelse, og på dette grunnlaget avslører psykopaten.