Lørdag 16. oktober tar advokatene Feydt og Hamborgstrøm opp en rekke viktige problemstillinger i forbindelse med barn og foreldres rettssikkerhet i barnevernssaker. De tar utgangspunkt i egne opplevelser og erfaringer gjennom et langvarig virke som jurister innenfor feltet, og som sådan er kronikken interessant.

Virkeligheten ser imidlertid en del annerledes ut for undertegnede. Det gjelder både opplevelsen av de faktiske forhold samt valg av referanseramme for refleksjon.

For å ta det siste først: Det foretas sammenlikninger med strafferettslige prosedyrer. Hvor nyttig kan en strafferettslig tenkemåte være som referanseramme for barnevernssaker?

Dette er et viktig spørsmål, fordi barnevernsfeltet til stadighet opplever å skulle representere en virkelighet som det er vanskelig å uttrykke og måle i jussens språk. Det juridiske språks grunnforutsetninger handler bl.a. om dikotomier som skyld/uskyld, straff/straffrihet, rettferd/urettferdighet og rett/galt i forhold til oppsatte kriterier. Kanskje nettopp derfor er rettssikkerheten størst i de enkleste straffesaker, der det er tilstrekkelig å avdekke de såkalte faktiske forhold.

Barnevernet har fått seg pålagt noen av de vanskeligste oppgaver som tenkes kan: å kartlegge, forstå og intervenere i forhold til et av de mest intime områder i livet, nemlig relasjonen mellom barn og foreldre. I barnevernssaker er ikke et faktum et faktum. Og det er her det vanskelige slaget står.

Foreldres omsorgsevne kan bare delvis sees løsrevet fra det enkelte barnets egenart. Det er i samspillet mellom dem at den voksnes svikt og/eller barnets overbelastning blir tydelig. Samspillet er av en beskaffenhet som ikke alltid lar seg fange av såkalt objektivt språk. Det består i vesentlig grad av ikke-språklig kommunikasjon, av et psykisk klima sammensatt av mye usagt. Ofte er det det usagte, det som ikke er begrepsfestet, som er det problematiske i relasjonen.

Det usagte vil ofte være det som foreldre i barnevernssaker ikke vil ha på dagsorden. Det usagte består ikke bare av ting de ikke vil si, men vel så mye av ting de ikke kan si eller se . I dette minefeltet er det barnevernsarbeideren skal inn og avdekke og kartlegge.

Barnevernsarbeiderens oppgave er å få den usagte informasjonen frem. Den tydeliggjøres mellom linjene, bl.a. i kroppsgester, blikk, stemmeleie, tempo, valg av tema m.m. Det ligger i sakens natur at faste prosedyrer og objektivitet er vanskelig, likesåvel som at klienten ikke kjenner seg igjen i de beskrivelser barnevernsarbeideren og/eller den sakkyndige gjør.

Som om ikke dette er komplisert nok, skal den relasjonelle svikten i omsorgen for barnet dokumenteres overfor et apparat som opererer innenfor en tanketradisjon som setter rettigheter og skyld i fokus. Og i en verbalspråklig form. Man blir så å si bedt om å måle melk med meter.

Et viktig kjennetegn ved normalutvikling er som kjent en gradvis økende evne til å desentrere, dvs. se problemer og behov fra andres ståsted. Foreldres manglende evne til å desentrere er, etter min erfaring, en hyppig gjenganger i barnevernssaker. Barnas behov kommer i veien for foreldrenes, barnets perspektiv blir nedtonet eller får altfor stor plass i relasjonen. Barnet mangler enten i stor grad bekreftelse på at dets behov og perspektiv er legitime, eller barnet får styre hele familien. Dette kan få alvorlige konsekvenser for utvikling av selvfølelse, virkelighetsoppfatning og mestringsevne. Foreldre generelt knytter mye av egen status, identitet og eget verd opp mot å lykkes med omsorgen for barna sine. Men foreldre med evne til å desentrere vil ofte kunne se når deres egen omsorg ikke strekker til, og ønske seg hjelp eller omsorgsovertakelse. Dette skjer. Imidlertid er det min erfaring at foreldre i barnevernet ofte ikke klarer dette. Nettopp derfor blir det av og til fatalt når advokater kjører et parts-advokatorisk løp med foreldrenes uskyld og rettigheter i fokus , og med en arbeidsstil og væremåte hentet fra en strafferettslig preget kultur. Slik risikerer vi at formell og forvaltningsmessig praksis forsterker og støtter opp om foreldrenes manglende desentrering. Barnas situasjon blir ikke bedre av dette, snarere tvert imot.

Feydt og Hamborgstrøm beskriver en verden der foreldre og barn er rettsløse. De beskriver tilfeldig saksgang, overflatiske vurderinger, partiske sakkyndige, nærmest skurkaktige dokumentasjonsformer og -metoder fra barnevernets side. Fylkesnemndenes behandlinger betegnes som «prosessuelle bastarder».

Dette er ille .

Barnevernsarbeidere både i 1.- og 2.-linjetjenesten kan beskrive fortvilte og slitne saksbehandlere som ser at de forvaltningsmessige krav til saksgang går ut over barns helse. De kan fortelle at de ofte bruker «lette» paragrafer i barnevernsloven fordi de ikke orker kampen med en omsorgsovertakelse etter paragraf 4.12. Mange av dem har vett nok til å se begrensningene ved sin egen kompetanse, men har liten tilgang til bistand.

Lang ventetid og usikkerhet er belastende for barnas omgivelser og dermed også for dem. Det blir vanskeligere og vanskeligere å rekruttere fosterhjem, bl.a. fordi de står overfor trusselen om å måtte sende barnet fra seg etter et års tid, pga. biologiske foreldres rettsvern.

Stabilitet og forutsigbarhet er nødvendig for utvikling, men vanskelig å få til under slike forhold. Dette er også ille .

Begge sider beskriver en virkelighet som på ingen måte er til barns beste. Hva de faktiske forhold er, vil vi kanskje aldri få fyldestgjørende svar på. Men for Feydt og Hamborgstrøm må det vel være av interesse at forskning i feltet beskriver partene i en barnevernssak som godt ivaretatt i fylkesnemndene (Iversen 1996)? Dette beskriver partene til tross for at de kan være uenig i utfallet av saken. Kanskje er det nettopp «prosessuelle bastarder» som er interessante i møtet mellom barnevern og juss? Psykolog Arild Holthe kommer i Dagbladet 25.10. d.å. bl.a. med et konkret forslag for å korte ned saksgangen: Gi fylkesnemndene en rettmessig status som spesialdomstol, med lagmannsretten som neste ankeinstans. Gjerne det. Eller kanskje finnes det andre og bedre løsninger. Tiden er overmoden for å kombinere en fornuftig forvaltningsmessig praksis med en forståelse av relasjoners egenart og betydning i utvikling. Det vil være en betimelig utfordring til kompetanseheving i begge leirer å slutte å måle melk i meter. Dessuten er det lønnsomt.