Hvis en utlending ba deg spise en nasjonal rett som besto av malingfjerner og gammel fisk, hadde du neppe blitt begeistret. Men lutefisk , det skal du ha.

Det var en middag til ære for en betydningsfull tysk filosof på norgesbesøk. Jeg var, naturligvis, 13. mann til bords, og satte meg først etter at jeg hadde lagd ferdig maten. Rundt bordet satt doktorer og professorer, litt sjenerte. Ingen ville risikere å si eller gjøre noe dumt i påhør av den tyske filosofen, så gaflene ble holdt med stive fingrer og samtalen var lavmælt. Men så begynte vi å snakke om mat. Fra da av var det bare spøk og latter. Den forløsende setningen var: «Visste du at i Norge spiser vi fisk i lut?» Den tyske filosofen ristet på hodet.

«Alle utlendinger hater det, ha ha ha,» sa en professor.

«Men det smaker ingenting, ha ha ha,» sa en annen.

«Alle nordmenn elsker det.»

OG I DE TRE SETNINGENE hadde Norges akademiske elite, helt uforvarende, oppsummert hva lutefisk egentlig er. Noe som ikke smaker stort, men som utlendinger hater og nordmenn elsker. Det handler om hvordan Norge og nordmennene takler å tre inn i den store verden. Plutselig sitter vi til bords med store tyskere og andre fintfolk. Lua har vi hengt fra oss på gangen, men vi er pinlig klar over at vi ikke rakk å rette opp den ufikse luesveisen før vi satte oss. Vi vet at hvis vi skal konkurrere med andre verdensmennesker på deres premisser, så kommer vi til kort. Men når vi er annerledes, kan de ikke annet enn å beundre, frykte eller, i verste fall, misforstå oss.

Lutefisktradisjonens rolle som beskytter av den nasjonale identiteten, er tydelig i de norsk-amerikanske miljøene i USA. Der er lutefisken like viktig som i Norge. Og når man kommer til en generasjon som ikke ser det som viktig å beskytte norskheten, blir oppgjørene gjerne harde. I boka «Lake Wobegon Days» skriver Garrison Keillor:

«Hvert år, før jul, ble vi sendt gjennom lutefiskens skjærsild, en frastøtende fiskeaktig rett som smakte såpe og ga fra seg en odør som kunne kneble en geit. Vi gjorde dette for å minnes våre norske forfedre, på samme måte som om overlevende av en hungersnød skulle feire sin redning ved å spise bark. Jeg følte det gikk kaldt nedover ryggen på meg når juletida kom krypende, for jeg visste at denne fryktede delikatessen ville bli satt foran meg, og jeg ville bli fortalt «Spis nå bare litt». Å spise «bare litt» var, som å kaste opp «bare litt», like ille som mye.»

DEN AMERIKANSKE matskribenten Jeffrey Steingarten har skrevet boka «The Man Who Ate Everything», der han forsøker å slå tilbake fordommer om mat. Men da jeg spurte ham om hans forhold til lutefisk, var tonen en annen:

- Lutefisk er ikke mat, det er et masseødeleggelsesvåpen. Det er for tida det eneste unntaket for mannen som spiste alt. Ellers er jeg meget liberal, jeg spiser gjerne mark og insekter, men lutefisk vil jeg betakke meg for.

- Hva er spesielt med lutefisk?

- Lutefisk er nordmennenes forsøk på å vinne over verden. Når man oppdaget at vikingferder ikke ga verdensherredømme, fant man opp en rett som var så fryktinngytende, så grusom, at den kunne skremme folk til å bli ens undersåtter. Og hvis jeg ikke tar feil, så kommer dere til å klare det også.

- Men noen sier at de liker lutefisk. Tror du de snakker sant?

- Det vet jeg ikke. Av all mat er lutefisk den eneste jeg ikke har noen mening om. Jeg klarer rett og slett ikke å bestemme meg for om det er godt eller vondt, om smaken er interessant eller banal. Det eneste jeg vet, er at jeg liker bacon, sennep og lefser. Lutefisk er et eksempel på mat som nesten ikke smaker noe, men som er så ladet med følelser at smaksløkene blir satt ut.

I HÅP OM Å FÅ SVAR fra en uhildet gane, spurte jeg Herve This, professor i molekulær gastronomi ved College de France i Paris og redaktør for bladet Pour La Science, om hva han synes om lutefisk. Han fortalte om lutens virkning på proteinene i fisken, og hvorfor den blir så rar og geléaktig. Men smaken hadde han ikke mye å si om.

- Jeg nevner nesten aldri min egen smak, for den er så subjektiv. Min eneste erklæring i så måte er at jeg vil aldri kunne smake noe bedre enn pateen min bestemor lagde. Smaken vår er emosjonelt determinert. Og min bestemor er død.

Svaret hans var ikke det jeg håpet på. Jeg tror kanskje likevel det brakte meg litt nærmere sakens kjerne - samtidig som det reiste et nytt spørsmål.

LUTEFISK HANDLER IKKE om smak. Det er tradisjon. Lutefisk smaker Norge, rett og slett. Men betyr vår ulogiske og uforklarte kjærlighet til lutefisken at det Norge vi elsker - i likhet med bestemoren til This - ikke lenger finnes?

Andreas Viestad er journalist og matskribent.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com