tirsdag 04.01.2011 www.start.no
kulturkultur
 
film
musikk
litteratur
diktbasen
scene
tegneserie
tv og medier
kronikker

kultur - arkiv
Dagbladet.no
 nyheter
  · innenriks
  · utenriks
  · oppdatert 48t
 på din side
  · bil og trafikk
  · data og teknologi
  · helse/sex/samliv
  · trivsel
  · reise
  · økonomi/karriere
 sport
  · fotball
  · tippeligaen
  · premier league
  · spill og vinn
 kultur
  · film
  · litteratur
  · musikk
 fredag
  · hva skjer?
 kunnskap
 magasinet
  · vin


Blink
Vennetjeneste
Rett pris
Finn beste pris!
Noen som passer
...for meg.
Litt lettere
Vår nye vektklubb!
Pluss
db.no på mobil, tekstarkiv +++
Humor911
Historier, bilder og annen mailhumor
Pondus
... og flere tegneserier!
123 spill NY!
Gratis spill!
Meninger/Debatt
Rop ut!
Foto
Fotoalbum og bildebestilling
Weblogg
Dynamisk logg
i lomma mobil
Varsel, ringelyder, logoer +++
Været
Norge og verden
Sofaligaen
Taktisk fotballspill
Drømmelaget
Mitt drømmelag 2004. Bli med!
Manager'05
Premier League-spillet
TV-program
59 kanaler, SMS-varsel
Kino
Alle byer
Snakk
103103113199920 personer venter på deg
Trynefaktor
Stem på et tryne
Test deg selv
Helt uformelt
Nettmøter
Spør og få svar
Bildeserier
Bla i bilder fra hele verden!
Nettskolen
Nettet fra A til Å
Torget
Rubrikkannonser

Nettradio

Mer om nettradio

Andre tjenester
Siste 48t.
Overvåker
Nyheter på din hjemmeside
Lommeavis
WAP

Lagrede artikler



Dagens papiravis
Lørdag m/Magasinet


info
Redaktør:
Lars Helle

Korreksjoner
Tips og info
Tips oss:
Epost
Tipstelefon:
24 00 00 00
Sentralbord:
24 00 10 00

du er her: Dagbladet.no > kultur > artikkel
oppdatert 1:19
Århundrets album
RELATERTE LINKER
Si d!n mening om århundrets album!
Les artikkelen senere
Utskriftsvennlig versjon
Tips en venn om saken!
Det er umulig å fange 100 år med musikkutgivelser gjennom en håndfull lister. Men med vekt på albumutgivelser - et format som først og fremst har dominert de siste 40 åra - har Dagbladets musikkredaksjon forsøkt å gjøre det umulige mulig. Her er århundrets viktigste plater, fra Elvis til The Chemical Brothers!

Tirsdag 28. desember 1999 8:20,
oppdatert 1:19

POP OG ROCK
Elvis Presley: «The Complete Sun Sessions» (1987)

Med disse innspillingene fra midten av 50-tallet definerte Elvis rocken for all ettertid. Det unike materialet gjorde Sun Studios i Memphis til rockens krybbe. Fantes først på 78-plater og singler, seinere gitt ut i albumformat.

Bob Dylan: «Highway 61 Revisited» (1965)

Etablerer seg som en rockens blanding av James Dean og Arthur Rimbaud. 24 år gammel blander han urgamle myter og bibelstoff med 60-tallets moderne rastløshet. Surrealistisk poesi og elektrisk folk i skjønn forening.

Beach Boys: «Pet Sounds» (1966)

Brian Wilsons streben mot lyset. Selve mesterverket fra denne innspillingsstudioets yppersteprest. En plate som la lista for blant annet Beatles' jobbing med «Sgt. Pepper» i året som fulgte.

The Beatles: «Revolver» (1966)

Beatles' intense karriere forandret ikke bare musikken, men en hel verden. Bandets mest formfullendte og grensesprengende album - foran «Sgt. Peppers». Har vært forsøkt etterliknet siden.
Velvet Underground: «The Velvet Underground & Nico» (1967)

Et forvarsel om hva som kom til å skje med rocken. En ferd ut i det mørke og marerittaktige. Lou Reeds poesi møter verden. Aldri har en plate som i utgangspunktet solgte så lite inspirert så mange.

The Doors: «The Doors» (1967)

Med sin illevarslende og til tider hypnotiske blanding av blues, rock, orientalsk mystikk og poesi var og er The Doors et band det er umulig å forholde seg likegyldig til. Deres dekadente og tidvis grenseløst selvsikre sound favner urban desperasjon og fremmedgjøring den dag i dag.

Jimi Hendrix Experience: «Are You Experienced?» (1967)

Denne debuten slo folk i bakken. Hva skjer? Her tar Jimi Hendrix dyden på den elektriske gitaren. Ble gitarforbilde for generasjoner. Hendrix er et fyrtårn alle gitarister forholder seg til.


Black Sabbath: «Paranoid» (1970)

Sofistikerte var de ikke, men like fullt skulle Sabbaths skrekkfylte stemninger, Tony Iommis blytunge riff og gruppas dommedagsaktige rock danne skole for tre tiår med hardrock og heavymetal-band. Alt fra satanrockere til grønsjere - og Metallica - har lyttet og lært.

Marvin Gaye: «What's Going On» (1971)

Gaye brakte sosiale problemstillinger inn i en tidligere så bekymringsfri sjanger. Så kompleks og annerledes var plata at Motown-sjef Berry Gordy i utgangspunktet nektet å gi den ut. Med sitt store alvor og sin dype overbevisning setter Gaye en ny standard. Platas sofistikerte mykhet og helende effekt føles like behagelig og nødvendig 15 år etter Gayes død.

Joni Mitchell: «Blue» (1971)

En av de viktigste sanger/låtskriverne, og kanskje den kvinnelige plateartisten med størst påvirkningskraft i det tjuende århundre. Med sin vågale og eksperimentelle stil, har hun inspirert en rekke artister - deriblant Patti Smith, Chrissie Hynde, Madonna og Janet Jackson - til å gå for et personlig og utleverende uttrykk. «Blue» er hennes mest intense og nakne album.

Neil Young: «Harvest» (1972)

Neil Young har vært en kompromissløs premissleverandør av både folk og rock i 30 år. «Harvest» er singer/songwriter-kunst av dimensjoner. «After the Gold Rush» (1970) er kanskje en like sterk kandidat her, med sin miks av folk, country og hardrock.

The Rolling Stones: «Exile On Main St.» (1972)

Denne doble vinylplata oppsummerer alt Rolling Stones står for. Regnes for å være bandets beste. Her finner vi rock'n'roll, blues, soul og country og en samling udødelige låter. Glem heller ikke «Sticky Fingers» (71).

David Bowie: «The Rise & Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars» (1972)

John Lennon kommenterte tørt at det Bowie holdt på med var «rock'n'roll med lebestift på» , men for ettertida har Ziggy Stardust blitt selve inkarnasjonen av den androgyne, hedonistiske og glamorøse popguden. Brett Anderson, Marilyn Manson og en hel haug andre hadde ikke eksistert uten.

Kraftwerk: «Autobahn» (1974)

Massivt innflytelsesrikt, tysk elektronisk pionerverk. Har vært med på å skape sjangerne tekno, eurodisco, trance, electro, teknopop og house. Dagens enorme elektroniske musikkscene kan altså i mange tilfeller spores tilbake til dette enkeltverket.

Led Zeppelin: «Physical Graffiti» (1975)

70-tallets store albumband. Avviste singelformatet fra første stund, og laget seks komplette album fra debuten i 69 fram til Graffiti seks år seinere. Den mest dynamiske blanding av mørk blues, mastadontliknende signaturriff, klynkende, sexy vokal, engelsk folk og forføreriske arabiske impulser.

Stevie Wonder: «Songs In The Key Of Life» (1976)

Stevie Wonder har systematisk skitnet til sitt eget rykte de siste 20 åra. På mange måter kan det virke som han tømte sin egen kreative kilde på «Songs», et overflødighetshorn av innfall, inderlighet, frihetsstemninger, låter, produksjonsteknikker og tekstlige og musikalske virkemidler.

The Clash: «London Calling» (1979)

Ble kåret til 70-tallets album i England og 80-tallets album i USA. Clash beveger seg mot rocken, men uten å miste punk-attakket. Her er også reggae, ska og skitbra melodier til samfunnskritiske og politiske tekster.

Joy Division: «Unknown Pleasures» (1979)

Oppsto i kjølvannet av punken. Joy Division var ikke agressive og rå, men skapte desperate og sorgtunge stemninger. Det absolutte depp-rockband. Foregangsfigurer for goth-bevegelsen. «Pleasures» kom året før sanger Ian Curtis tok sitt eget liv.

Michael Jackson: «Thriller» (1982)

De som disco-danset til «Don't Stop Til You Get Enough» rundt tiårsskiftet, koketterer fortsatt med at «Off The Wall» er kvintessensen av Jacksons produksjon. Så feil går det an å ta. «Thriller» er det perfeksjonerte 80-tallsalbum, der det griper tidsånden som materialiserer seg med den gryende MTV-kulturen. Blender med lysende produksjon og en endeløs rekke av hits.

Prince: «Sign O The Times» (1987)

Prince i hele sin veldige bredde og briljans. Fra nedstrippet elektro-funk til myk soul, fra psykedelisk pop til blues, gospel og hardrock. På dette dobbeltalbumet viser Prince hvor eksentrisk og fascinerende popmusikk i virkeligheten kan være.

Public Enemy: «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back» (1989)

Det beste hipphoppalbumet noensinne, og åttitallets viktigste album. Og et - i dag - sørgelig tilbakeblikk på hvor revolusjonerende hipphopp kunne være en gang.

Nirvana: «Nevermind» (1991)

Kurt Cobain sto for den største rockrevolusjonen siden punken. Med singelen «Smells Like Teen Spirit» ble stjernestøvet fra 80-tallet til gårsdagens slagg på rekordtid. Både mentalt, musikalsk og visuelt skulle «Nevermind» komme til å prege tankegangen gjennom et helt tiår.

Primal Scream: «Screamadelica» (1991)

Albumet som framfor noen andre fanger 90-tallets tidsånd. De skotske Byrds og Stooges-kopistene Primal Scream tok ecstasy, fusjonerte klubbmusikk med sjelfull rock'n'roll, og omvendte en hel generasjon bort fra skranglete, introvert indiemusikk og over til hedonistisk, ekspressiv dansemusikk.

Massive Attack: «Blue Lines» (1991)

«Blue Lines» er et resultat av en oppvekst på 70- og 80-tallet i flerkulturelle, engelske storbyer, hvor reggae, soul, hipphopp, ska, og funk utgjorde et urbant soundtrack. Viser også hvordan man plukker de riktige samplene og bruker dem på den rette måten.

The Chemical Brothers: «Exit Planet Dust» (1995)

De rockerne som ikke ble omvendt til klubbmusikk med Primal Screams «Screamadelica», røyk ut på Prodigys «Music For The Jilted Generation» (1994) eller «Exit Planet Dust», som kom året etter. Et resultat av hvite gutter som vokste opp på 80-tallet med en musikalsk diett bestående av Run D.M.C. og The Stooges.

BLUES
Bessie Smith: «The Complete Recordings, Vol. 1- 5»

Den første, i enhver forstand, store blues-mama ruver fortsatt over alle sine mange etterfølgere.

Robert Johnson: «King of the Delta Blues Singers»

Musikalsk trollmann og formidler av sjelens mørke.

Muddy Waters: «The Best of Muddy Waters»

Den originale «rolling stone» koblet bluesen til lysnettet.

Howlin' Wolf: «Moaning at Midnight»

Mannen som ga nye dimensjoner til begrepet «hyle mot månen».

Freddie King: «Let's hide away and dance away with Freddie King (Stricly instrumental)»

Gitarkunstner som ga instrumentalbluesen nye dimensjoner.

B.B. King: «Live at The Regal»

Chacago-konsert fra 1964 med kongen av blå toner på sitt heftigste.

Big Brother and The Holding Company m/Janis Joplin:

«Cheap Thrills»

Bluesen møter blomsterbarna i en orgie av psykedelia og vill vokal.

Ry Cooder: «Ry Cooder»

Delta-bluesens gjenfødsel i en ny epoke.

Duane Allman: «An Anthology»

Det tekniske vidunderet som gjorde sørstatsrock til et spørsmål om virtuositet.

Stevie Ray Vaughan: «Texas Flood»

Texas-rockens fornyer forente T-Bone Walker med Jimi Hendrix.

COUNTRY
The Carter Family: «Mid The Green Fields of Virginia»

Countrymusikkens mest innflytelsesrike gruppe fra 20- og 30-åra: en amerikansk «frelsesarmé» for en ny sjanger.

Jimmie Rodgers: «The Singing Brakeman»

Den blå jodler var countryens første sanger/låtskriver.

Hank Williams: «The Original Singles Collection»

Luke the Drifter, den omreisende trubadur, ble countryens sentrale komponist og sanger.

Patsy Cline: «The Patsy Cline Collection»

Countrymusikkens swingende svar på Billie Holiday.

Willie Nelson: «Red Headed Stranger»

Konseptplate fra den fredløse Texas-helten som fikk hippiene til å like country.

Johnny Cash: «At Folsom Prison/San Quentin»

Outlaw-sjangerens svartkledde profet sprer budskapet innenfor murene.

Nitty Gritty Dirt Band: «Will The Circle Be Unbroken»

Tradisjonen møter rockens tidsalder på felles grunn og lager et symposium av en plate.

Gram Parsons: «Grievous Angel»

Virkeliggjør sammen med countrymusikkens moderne dronning, Emmylou Harris, sin definisjon av kosmisk amerikansk musikk.

Steve Earle: «Guitar Town»

Slo an en ny og råere tone som ga støtet til 90-tallets bølge av kupunk og western beat.

Uncle Tupelo: «Anodyne»

Selve mesterverket fra gruppa som med plata «No Depression» satte navn på 90-tallets countryrock og Anti-Nashville-holdning.

JAZZ
Louis Armstrong: «Hot Fives and Sevens Vol. 1»

Armstrong anno 1925 og 26. Urkraft og raffinement.

Billie Holiday: «Billie Holiday - The Voice of Jazz. The Complete Recordings 1933- 40»

Alle jazzsangeres «mor».

Duke Ellington: «The Blanton-Webster Band»

La disse 1940- 42-opptakene representere jazzens største komponist, orkesterleder og arrangør.

Charlie Parker: «The Complete Dial Sessions 1946- 47»

Geniet med bl.a. Miles Davis, Dizzy Gillespie, Teddy Wilson og Max Roach.

Miles Davis: «Birth of the Cool» (1949/50)

Miles, Gerry Mulligan, Lee Konitz, Max Roach og en håndfull andre i opptakene som varslet jazzens orientering etter bop- en.

Miles Davis: «Kind of Blue» (1959)

Miles og et stjernelag (Cannonball Adderley, John Coltrane, Bill Evans) improviserer langs skalaene og forandrer jazzens utvikling for andre gang.

John Coltrane: «Giant Steps» (1959)

En ny ekspressivitet.

Ornette Coleman: «The Shape of Jazz To Come» (1959/60)

Frijazzens fødsel?

Miles Davis: «Bitches Brew» (1969)

Miles snur jazzen for tredje gang. Dobbeltalbumet som åpnet for all seinere rockinfluert, elektrisk/elektronisk jazz fram til dagens technoinspirerte utgaver. Besetningen er som en visjon, med bl.a. Wayne Shorter, Chick Corea, Joe Zawinul, Larry Young, John McLaughlin, Dave Holland, Don Alias og Jack DeJohnette.

Keith Jarrett/Jan Garbarek: «Belonging» (1974)

To stilskapere røper både herkomst og videre kurs. Hørt i ettertid står «Belonging» som «ECM-jazzen»s kanskje sterkeste manifestasjon. Palle Danielsson (bass) og Jon Christensen (trommer) uovertrufne i kompet.

KLASSISK
«The Complete Caruso» 12 CD.

Innspillinger av en av århundrets største stemmer, som for alvor åpenbarte grammofonen som århundrets store nye medium for musikk.

Richard Wagner: «Ring des Nibelungen». Kirsten Flagstad, Birgit Nilsson, James King, Hans Hotter, Christa Ludwig m.fl., Wiener Philharmoniker, dir.: Sir George Solti. 14 CD

Decca-produsent John Culshaws største bedrift, utført i årene 1958- 1966. Denne framføringen er knapt overgått av noen fortolkere seinere.

Ludwig van Beethoven: «9. symfoni». Elisabeth Schwarzkopf, Elisabeth Höngen, Hans Hopf, Otto Edelman, Bayreuth Festival Chorus and Orchestra. Dir.: Wilhelm Furtwängler.

Furtwänglers Beethoven er uforliknelig, og denne innspillingen av 9. symfoni topper det meste.

Johannes Brahms: «4 symfonier». NBC Symphony Orchestra. Dir.: Arturo Toscanini. 4 CD

Noe av det fineste ved Toscaninis fortolkningskunst, som ikke bare besto i nitid troskap overfor partituret, men også i en indre glød som får musikken til å synge.

Johann Sebastian Bach: «Goldberg-variasjoner». Glenn Gould, klaver.

Glenn Goulds første innspilling av Bachs Goldberg-variasjoner, på midten av 50-tallet, flagget inn kanskje århundrets mest originale fortolker på berømmelsens scene.

Richard Strauss: «Rosenkavaleren». Elisabeth Schwarzkopf, Otto Edelman, Christa Ludwig m. fl., Philharmonia Chorus & Orchestra. Dir.: Herbert von Karajan. 3 CD

Innspilt i 1957, som opera for første gang i stereo, er dette den best tenkelige besetning i Strauss' store opera. Og et utrolig vitnesbyrd om Karajans format som dirigent.

Fr. Chopin: «Klaverkonsert nr. 1 & 2». Polish Festival Orchestra m/Krystian Zimerman, klaver og dirigent.

Med denne innspillingen, der Krystian Zimerman både spiller klaver og dirigerer, fornyer han vår oppfatning av hvordan disse to klaverkonsertene skal klinge.

Gustav Mahler. «6. symfoni». Wiener Philharmoniker, dir.: Leonard Bernstein.

Et høydepunkt i Bernsteins dybdeboring i Mahlers musikalske univers, som Bernstein har bidratt til å etablere på konsertprogrammene mer enn noen andre.

Antonio Vivaldi: «Fire årstider». Concentus Musicus, dir.: Nikolaus Harnoncourt.

Gjennombruddet for oppførelsespraktikernes ambisjon om å spille gammel musikk annerledes enn i den romantiske tradisjonen. Friskheten er intakt den dag i dag.

Franz Schubert: «Kvintett for strykere». Isaac Stern, Alexander Schneider, Milton Katims, Paul Tortelier, Pablo Casals.

En ener blant fortolkningene av et av Schuberts fineste verker og et lysende eksempel på kammermusikktradisjonen som vokste fram på 50-tallet.

TI NORSKE
Junipher Green: «Friendship» (1971)

Mektig, progressivt dobbelt-album fra en norsk foregangsgruppe med medlemmer som seinere har satt spor etter seg.

Popol Vuh: «Popol Vuh» (1972)

Med Jahn Teigens voldsomme stemme som varemerke, hevdet Popol Vuh (seinere Popol Ace) seg som et prog-orkester av stort format.

The Aller Værste: «Materialtretthet» (1980)

Nyveiv-plate som har betydd mye for norsk rocks identitet og selvsikkerhet.

De Press: «Block To Block»

Et unikt polsk-norsk samarbeid som ga oss denne melodiøs-monumentale kolossen.

a-ha: «Hunting High And Low» (1985)

Kombinerer den overflatiske 80-tallsånden med klassisk låtskriverhåndverk.

Raga Rockers: «Maskiner i Nirvana» (1985)

Monumental og kompromissløs rock med storbytekster. Norsk rock ville aldri vært det samme uten Raga.

DumDum Boys: «Splitter Pine» (1989)

Norges beste rockband gjorde skitten rock til allemannseie - og lagde hull i himmelen.

deLillos: «Hjernen er alene» (1989)

Norges snåleste rockband. Denne dobbelt-lp-en med deLillos-klassikere er bandets mesterverk.

Bel Canto: «Shimmering, Warm & Bright» (1992)

De arktiske verdensmusikerne har aldri vært bedre.

Kåre & The Cavemen: «Jet Age» (1997)

Brakte hardt tiltrengt vitalitet og selvtillit inn på den norske bandscenen. Endelig noen som turde å være rockstjerner igjen - med glimt i øyet og stålgrep om rockhistorien.


 tips en venn om denne artikkelen

Les også

tipstoppen - mest tipset siste 24 timer
Fem drept i gruveeksplosjon
mest leste saker - siste 24 timer
Filmet dansk professor i sex-orgier på universitetet
Legge igjen lommeboken hjemme? - annonse
Knut (45) havnet på Plata da legen sluttet å skrive ut piller til ham
Davy Wathne rammet av hudkreft igjen
- Jeg ba Siv Jensen forlate backstagelokalet
Her er drømmemannen på ferie - annonse
Ferdigmat du trygt kan spise - tema
Er fuglemysteriet løst?
Får fem års nybilgaranti - tema
96 prosents nedgang i USAs humler på 20 år

Mannskap på norsk skip nedkjempet pirater
Spylte ned somaliere for å unngå kapring.

Vil storme banker og angripe arbeidere
5000 politimenn venter i London.

Natalie Cole ba TV-seerne om nyre
Mailene strømmet inn.

Skottlands kaptein på fylla på spiller-hotellet
Foran andre gjester.

Aper skal hjelpe norske funksjons-hemmede
Disse lurte oss i dag.

- Riv muren rundt privatlivet
Magne Raundalen mener barn lider. Nettmøte klokka 15.45.

Carew vil ha tv-fotball til folket
Kritisk til betaling for landskamper.

Shearer skal redde Newcastle fra nedrykk
Ny manager.

Lurte til seg 40 mill. - slipper straff
Bjarte Baasland (35).

Her søker du: Søk nettet med Google:
Sjekk epost:Husk meg!
 
 
 

Tlf.katalog • Valuta • 123 spill • Hva skjer? • TV • Siste 48Nyheter på din web