«Det ideologiske budskap i 'The Bell Curve' viser seg i den historiske tradisjon den viderefører og i det politiske nettverk den henter støtte fra.»

Bestselleren «The Bell Curve» som utkom i USA i 1994 (heretter kalt BC), av Herrnstein og Murray, hadde blant annet følgende budskap: - Lav IQ er en vesentlig årsak til at du pådrar deg sosiale problemer og mislykkes i livet.

- Noen etniske grupper har høyere IQ enn andre i rekkefølgen ovenfra og nedad: asiater, hvite, latinamerikanere, negere. Disse forskjeller er genetisk betinget.

- Velferdstiltak og pedagogiske programmer hjelpe lite for å redusere fattigdom og forskjeller mellom etniske grupper.

Av utseende imponerte boken som en svulmende avhandling på 800 sider med mange fotnoter, omfangsrik referanseliste, fyldige appendikser, tallrike tabeller, figurer og statistikk. De faglige aspekter i BC var innvevd i en ideologisk og politisk kontekst, og kritikken har derfor med rette beveget seg på flere nivåer. Tiden er inne til refleksjon og evaluering. Først skal refereres to punkter fra den vitenskapelige motkritikk.

Påstanden om at lav IQ er en vesentlig årsak til at mennesker havner i fattigdom og sosiale problemer, er feil.

Denne påstand baserer BC på en stor nasjonal undersøkelse fra 1979 av 12686 amerikanske ungdommer. (The National Longitudinal Survey of Youth, NLSY.) Her ble det foretatt intelligenstester og samlet informasjon om et stort antall miljøfaktorer. Ved hjelp av en statistisk prosedyre konkluderer BC med at ungdommenes IQ er avgjørende for om de senere i livet havner i fattigdom og sosiale problemer. Sosiale forhold under oppveksten mener de derimot er uvesentlig. Andre forskere har senere analysert det samme materiale på nytt, men med en mer nyansert metodikk. (Fischer CS: «Inequality by design». Princeton University press 1996.) Der hevdes at forfatterne av BC har gjort en feil ved å definere sosiale forhold i oppveksten for snevert ut fra foreldrenes utdannelse, yrke og inntekt alene. Ved en bredere definisjon av sosiale forhold som også inkluderer om de er oppvokst hos begge foreldre, antall år på skolen, skolens karakter og type av lokalmiljø, får disse samlet sett en helt avgjørende innflytelse på prognosen, og betydningen av IQ utviskes.

Påstanden om at det er dokumentert en genetisk betinget forskjell i IQ mellom etniske grupper, er feil.

- BC refererer først til en ofte sitert studie av Arthur Jensen fra 1969 som konkluderte med at forskjellene i IQ mellom etniske grupper var arvelig betinget. Forfatterne av BC overser de prinsipielle innvendinger som senere er reist mot Jensens resonnement. Det kan illustreres ved det enkle analoge eksempel at dersom man sår genetisk likeverdig såkorn i henholdsvis næringsrik eller næringsfattig jord, så blir resultatet meget forskjellig. (Lewontin R., Bulletin of Atomic Scientists 1970 Volume 26 s. 2- 8.)

- I BC bagatelliseres betydningen av den såkalte «Flynn-effekten», som går ut på at resultatene på intelligenstester både i USA og i mange andre land har bedret seg betydelig i løpet av de siste tiår. (Flynn JR: «Searching for justice». American Psychologist januar 1999 s. 5- 20.) Slike resultater innebærer at miljøforhold må ha stor innflytelse på svarene på intelligenstester fordi genene neppe har forandret seg i denne tidsperiode. Andre studier har dessuten vist at forskjellene mellom etniske grupper har minsket betraktelig bare i perioden 1970- 1985 (Neisser U: «The Rising Curve», American Psychological Association 1998.)

- BC legger til grunn er ensidig psykometrisk forståelse av intelligensbegrepet og problematiserer ikke at det finnes alternativer. (Gould JG: «The mismeasure of man», Norton New York,1996 s. 367- 390.) Den har ingen forståelse av at dagens ulikheter må sees i et langsiktig kulturelt perspektiv. Dette gjelder særlig minoritetsgrupper som har vært utsatt for massiv tvang og urettferdighet i sin fortid. Her vil det fortsatt finnes et psykososialt etterslep av tidligere generasjoners erfaringer med undertrykkelse, segregasjon og stigmatisering. (Ogbu J: «Minority Education and Caste: The American system in Cross-cultural perspective», New York, Academic Press 1978.)

Det ideologiske budskap i BC viser seg i den historiske tradisjon den viderefører og i det politiske nettverk den henter sin støtte fra. To forhold skal nevnes:

1. Hierarki mellom rasene som forskningstema.

BCs valg av forskningstema er en gjenganger fra «storhetstiden» til den akademiske rasismen fra forrige århundre og frem til 1950-årene. Det ble da gjort mange forsøk på å tallfeste forskjeller mellom raser, og BC er minst femte runde av slike forsøk bare i USA. Første runde var ved folketellingen i 1840, hvor man med grov manipulering av tallene fant at det var langt flere sinnssyke negere i nordstatene. Forklaringen som ble gitt var at de sorte var for «umodne» til å tåle friheten. På tross av avsløringen av feilene ble liknende «bevis» gjentatt ved de neste folketellingene i 1870 og 1880. Så sent som i 1957 ble det publisert artikler hvor man igjen etter statistisk analyse konkluderte med at friheten ble for vanskelig for de sorte. (Lavik NJ: «Rasismens intellektuelle røtter», Tano Aschehoug 1998 s. 75- 92.)

Rasehierarkiet som forskningstema ble tatt av dagsordenen innen medisin og psykologi etter den annen verdenskrig, men oppstod på nytt med Arthur Jensens analyse av intelligenstester i 1969. Lanseringen av BC er en foreløpig kulminasjon av denne fornyede interesse. Den enkle sjongleringen med tall fra folketellingen i 1840 er nå erstattet med komplisert statistikk. Men det kan ikke skjule at forsøkene på å dokumentere et biologisk betinget rasehierarki er å snu saken på hodet. Hypotesen om at problemer blant undertrykte minoritetsgrupper skyldes at de har lavere intelligens, er en variant av en kjent psykologisk mekanisme: Undertrykkerne retter pekefingeren mot ofrene for å kvitte seg med egen skyldfølelse - «blame the victim».

2. Finansieringskilder og organisatorisk nettverk

Interessefellesskap mellom forskere og finansieringskilder er vanlig og selvfølgelig helt legitimt. Det viser hvilke strategiske interesser som ligger bak valgene av forskningstema. Tretten av de forskere som BC referer til som viktige kilder, bl.a. Arthur Jensen, har vært finansiert av det såkalte Pionerfondet. Dette ble grunnlagt i 1937 av finansmagnaten Wycliffe Draper, som var kjent for sin sympati med den tyske rasehygiene og som mente at alle negere i USA burde sendes tilbake til Afrika. Pionerfondet har gjennom årene finansiert tallrike prosjekter av rasistisk karakter og utgir tidsskriftet Mankind Quaterly hvor Roger Pearson ble redaktør i 1970. Han er en engelsk antropolog som i 1958 stiftet The Northern League, en organisasjon som skulle dyrke «interesse, vennskap og solidaritet mellom alle teutoniske nasjoner». På tross av denne ideologiske bakgrunn har både Pionerfondet og Mankind Quaterly i noen grad lyktes i å bli «akademisk stuerene» blant annet ved å samarbeide med kjente psykologer som H.J. Eysenck og R. Cattell. Selve BC ble ikke finansiert av Pionerfondet, men gjennom Bradley Foundation, som er en ultrakonservativ tenkegruppe («think thanks»), kjent blant annet for sin motstand mot tiltak for å bedre raseskillet («affirmative actions»). Disse finansieringskilder gjorde det mulig for forfatterne av BC å publisere forskningsresultatene uten å gå den vanskelige vei gjennom kritiske evalueringer i uavhengige vitenskapelige tidsskrifter. Derved fikk BC en storslått PR-lansering i fjernsyn, aviser og tidsskrifter. Man fikk frem at raseforskjeller i intelligens er et viktig tema. Et stort oppslag i Newsweek gikk ut på at synspunktene i BC er vitenskapelig akseptert: «The Science behind The Bell Curve is overwhelmingly mainstream.»

Men den vitenskapelige motkritikk og kjennskapet til BCs ideologiske kontekst vil sannsynligvis sette den i et annet perspektiv i ettertid, hvor bokens 800 sider, fullpakket av tall, vil skrumpe inn til å bli ennå et frynsete blad i den akademiske rasismens historie.