Omtrent slik ble Camilla Collett presentert av Inger-Marie
Ytterhorn, som la ned en krans ved hennes statue i
Slottsparken tidlig om morgenen 17. mai. Talen vekket flere
spørsmål enn den besvarte.
Hyller vi Camilla Collett på 17. mai fordi hun av mentalitet
lignet på Henrik Wergeland? Var hun en dårlig forfatter siden
Ytterhorn poengterer at innholdet var bedre enn kvaliteten? Og
hva slags form for kvinnesak var det egentlig hun stod for
siden den ikke lenger skulle være aktuell? Dessuten: Hvilke
kriterier er det 17. mai-komiteen går etter når de peker ut
talere, og hvordan forbereder en 17. mai-taler sine oppgaver?
Jeg tror Ytterhorn har lest Norsk Biografisk leksikon fra 1926
og bladd i «Amtmandens Døttre» (1854 - 55) og funnet den uten
interesse. Men det er bare hva jeg tror. Det jeg vet er at en
taler som er fullstendig uinteressert i den hun hyller, ikke
gjør en særlig god jobb.
Jeg hadde mine egne grunner for å hylle Camilla Collett,
så jeg kom tidlig til Slottsparken og fikk god tid til å se på
statuen der den står litt bortgjemt inne i Slottsparken. Grønn
av irr over hele hodet og nedover ansiktet og på klærne, med
hodet bøyd ned og ut til siden skuer statuen av Camilla
innover, der hun står med flagrende kjole og vinden i ryggen.
Det er Gustav Vigeland som har gitt henne denne formen, han
viser oss hvordan han så på Camilla Collett, som en sterk,
dynamisk og ensom dame som ikke lenger forventer å bli
forstått, men som fortsetter å kjempe, og som henter sine
kampsaker innenfra seg selv. Slik ser jeg henne, Camilla, en
kvinne med vinden i ryggen: Tiden er med henne.
Camilla Collett og Henrik Wergelands mentalitet vet jeg
svært lite om, men jeg har lest Camilla Collett, og der finner
jeg mangt som burde være av større interesse for en 17.
mai-taler. Kampen for frihet, for eksempel. Camilla Collett
mente at kampen for frihet måtte begynne med selvransakelse.
Kvinnens fremste oppgave er å være tro mot seg selv og
respektere seg selv. Kvinner må frigjøre seg selv ved å ta et
oppgjør med sine egne holdninger og væremåte. Det er enda
viktigere enn ytre reformer. Er virkelig det, som Ytterhorn
later til å mene, et uaktuelt kvinnestandpunkt i Norge i år
2000?
17. mai er frigjøringsdagen. Norge fikk sin konstitusjon i
1814. Kvinnene fikk stemmerett i 1913. Camilla ble født i
1813, hun kjempet ikke for stemmerett, men for indre
frigjøring og selvrespekt. I 1884, da Norsk Kvinnesaksforbund
ble stiftet, var tiden inne for å kjempe for reformer. Camilla
var da over 70 år, og hadde beredt grunnen ved å bruke 30 år
på å skrive om kvinners posisjon i den borgerlige familien, i
litteraturen og kulturen. Norsk Kvinnesaksforbund hedret henne
for innsatsen med et æresmedlemskap.
Camilla mente også at reformer var nødvendige, men de
kunne aldri være alt, kampen for indre frigjøring måtte
fortsette så lenge kvinnene selv utgjør et hinder for sin egen
frigjøring. Vi vil alltid måtte minne oss selv på hvordan vi
forblir frie. Derfor har vi all grunn til også, og stadig, å
vende blikket innover med Camilla. La oss håpe at neste års
kranse-taler tar seg tid til den gleden det er å lese Camilla
Collett først.