Basert på justisprotokoller fra Finnmark forteller universitetsbibliotekar i Tromsø Rune Hagen om både heksenes sankthansfeiring og om forfølgelsene av kvinner på 1600-tallet.

Rune Hagen Universitetsbibliotekar, Tromsø Ved St. Hans Nats TiiderMan til Bloksbierg riider,Og til Hekkenfield TopPaa Koste-skaft flyver op. Ludvig Holberg

Mange av de omlag 140 menneskene som ble dømt for trolldomskriminalitet i Finnmark i løpet av 1600-tallet, fortalte retten av de hadde inngått en pakt med Satan. Samrøre med Satan var den alvorligste form for trolldomsvirksomhet og vurdert som datidens verste forbrytelse. Dersom det kunne føres fellende bevis for at den mistenkte hadde en kontrakt med mørkets fyrste, kunne ikke straffen bli streng nok. Det nærmeste rettsapparatet kom, var å sende djevledyrkeren til bålet. Diabolismen, det vil si djevlepakt, et er sterkere kjennetegn ved den rettslige trolldomsforfølgelsen i Finnmark sammenlignet med andre deler av Norge. Her tilsto heksene, ofte etter hardt psykisk og fysisk press, at de på ulike måter hadde kontakt med Satan. Under rettsforhørene kunne enkelte kvinner vise fram djevelens merke i form av mistenkelige kroppsflekker. I de gamle rettsprotokollene finner vi lange utredninger om flyturer gjennom luften og fortellinger om deltakelse på store hemmelige hekseselskap i forbindelse med høytider som jul og sankthans.

Heksene nordfra dro ofte til fjelltopper omkring i Norge for å delta i selskap sammen med andre hekser. I Finnmark hadde de sine egne plasser hvor de tok imot besøk av trollfolk fra andre strøk av landet. På 1620-tallet fløy trollkvinnene gjerne til Ballvolden i utkanten av Vardø, mens den store samlingsplassen i forbindelse med den omfattende heksejakten på 1660-tallet var den 125 meter høye Domen - et langstrakt, uhyggelig klippefjell mellom Kiberg og Vardø. Når heksene red gjennom luften med en voldsom fart ut av Finnmark, reiste de til Lyderhorn utenfor Bergen, til Dovre og til en del andre steder. Trollkvinnene fra det ytterste nord dro aldri ut av landet og kjente ikke til Blokksberg. Blokksberg, eller Brocken, ligger som en topp i fjellkjeden Harz i det sentrale Tyskland og ble først kjent som hekseplass gjennom ei geografisk beretning skrevet av Johannes Praetorius. Hans bok kom ut i Leipzig i 1669, på et tidspunkt da den verste heksejakten i Europa hadde lagt seg. Forestillingen om Blokksberg som heksefjellet over alle heksefjell kan altså ikke knyttes til den europeiske hekseforfølgelsen. For et større publikum er Blokksberg først og fremst kjent for sine heksesabbater gjennom en av verdenslitteraturens mesterverk, nemlig Goethes «Faust», skrevet under romantikkens glansperiode mot slutten av 1700-tallet.

Fra danske rettsprotokoller og folkesagn går det fram at hekser fra Jylland dro på sankthansfest til kirker i Norge. For å komme seg nordover red trollkvinnene på katter. I dansk folketradisjon har man for øvrig den oppfatning at nordmenn som sådanne er litt skumle og trolldomskyndige. Mens vi i første rekke tenker på heksefeiringer i tilknytning til sankthans, utfoldet heksene fra nord sin aktivitet særlig rundt juletider. Allikevel finner vi noen beretninger fra 1600-tallets Finnmark om sammenkomster med Satan i forbindelse med sankthansaften.

Marit Olsdatter var fra Kiberg og ble dømt til ild og bål på et rettsting i Vardø i slutten av januar 1621. Ved trolldomskunst hadde hun forgjort flere folk fra Øst-Finnmark slik at de omkom på havet. Trolldomskraften hadde hun tilegnet seg gjennom en kontrakt med Satan. Som bevis på djevelpakten, satte Satan sitt merke gjennom et bitt på hennes venstre hånd. Sammen med andre kvinner hadde hun ved sankthanstid vært i selskap med Satan i luften over høye klipper og fjell, som det heter i saksdokumentet. Karen Monsdatter var fra Vadsø og ble ført for retten i 1626. Hun fikk trolldomskraften i seg gjennom en drikk munngodt, som var 1600-tallets betegnelse på en hjemmelaget øltype. Etter å ha drukket ølet, kunne hun fly gjennom luften som hun ville. Karen kunne fortelle retten at en sankthansnatt kom hun på et berg hvor det var mange mennesker omskapt til bjørner, ulver, hunder, katter, fugler og andre dyr. Hun hadde også deltatt på heksetreff på et berg ved Bergen. Her var det dans og fest. En ukjent mann ga kvinnene god drikke og mjød. Karen hadde med seg sin hjelpende demon som hun kalte Marcus. I tillegg til heksesabbat, hadde Karen brukt sine trolldomskunster til forgjøring av mennesker og dyr. Karens spesielle måte å feire sankthans på kostet henne livet. Hun ble tiltalt og funnet skyldig i omgang med djevelen og skulle derfor straffes på sitt liv til ild og bål.

Trolldomsprosessene i Øst-Finnmark i løpet av vinteren 1662- 63 er den verste og mest grusomme menneskeforfølgelse i norsk historie i fredstid. 31 kvinner, blant dem noen småpiker under 12 år, kom for retten i løpet av noen få måneder. Av disse ble 18 kvinner brent, mens tre ble torturert i hjel før domsavsigelse. Underretten som dømte i disse sakene, anket de resterende sakene til Lagmannen. Sommeren 1663 frikjente han seks jenter og fire voksne kvinner som satt i fengsel i påvente av endelig dom. Fra denne massive heksejakten har vi bevart fyldige rettsdokumenter. Her avløser den ene mest fantastiske bekjennelsen den andre.

Blant de mange tragiske skjebnene finner vi Mari Olsdatter. Om henne opplyses det at hun ennå ikke hadde fylt 12 år. Hennes mor var blitt brent som trollkvinne for flere år siden. Mari vokste derfor opp hos ei tante i Vadsø. Nylig var også tanta blitt anklaget, tiltalt og brent som heks i Vardø, sannsynligvis med lille Mari som tilskuer. Tanta ble dømt som heks blant annet fordi hun hadde lært opp pikebarnet i svartekunst. Mens Mari satt i forvaring på Vardøhus festning og ventet på å bli forhørt, hadde hun betrodd sine synder overfor presten og annet godt folk. I slutten av januar 1663 fikk også retten høre hennes historie.

Mari begynte å fortelle at hun hadde vært på visitt i helvete sammen med mange andre lokale trollkvinner. I svovelpølen var det Satan selv som stod for omvisningen. Han viste henne plassens «beskaffenhet og herligheter», som det heter i rettsprotokollen. Etter besøket i helvete var det fest. Selskapet hadde funnet sted sankthansnatt i 1662 på Domen. Også denne gangen var Satan gildets midtpunkt. Han spilte opp til ringdans på sin røde fiolin. Mari beskrev nøye hvem som holdt hverandre i hånden under dansen. Etter dansen skjenket Satan øl til kvinnene av ei sølvskål. Sankthansfesten denne natta på Domen ble avrundet ved at Satan fulgte hver enkelt kvinne til sine hjem i Andersby, Vadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vardø.

Maris tilståelse om hvem som hadde deltatt på sankthansfeiringen med Satan, førte til dødsdom over flere navngitte kvinner. Aktor i saken krevde også bålstraff over Mari for hennes grove misgjerninger, men retten anket saken på grunn av hennes lave alder. Ankeinstansen, det vil si Lagmannen, festet ikke lit til hennes tilståelse fra underretten og mente at hun heller burde få et opphold på tukthus i Bergen for å forbedre seg, som det heter i de bevarte rettspapirene.

Sorenskriveren i Øst-Finnmark, Hans Paus, kunne i 1768 berette at det på Domen finnes «store mengder råtne koster som stammer fra trollkjerringene som reiser dit».

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no