Prisgitt luner
I «Eggeplomme» handler det om lille Saras knugende oppvekst i en familie der mor er i psykisk ubalanse. Det er Sara selv som forteller. Jentungen er på alle måter prisgitt mors luner, avvisninger og en sjelden gang oppmerksomhet. «Hva skal jeg si til mamma?» er Saras gjentatte spørsmål. Usikker på hvordan mora vil ha henne, prøver hun hele tida å være en annen enn den hun er. I jula ønsker hun for eksempel å være et «julebarn». Hun kjenner pliktskyldig på pakkene, pynter treet og spiser seg kvalm av julebaksten, for mor sier at det er barna som skaper stemning i jula. Selv går mor og legger seg syk under julemiddagen, spyr og uler inne på soverommet. Det er hennes juletradisjon. Sara lengter etter trygghet og forutsigbarhet, og vil heller bo på barnehjemmet der venninna Bodil bor.

Hjerteskjærende
Likevel viser Sara en urokkelig solidaritet med sin mor, slik bare barn kan. Storesøster Lise er mer robust, hun tør å si mor imot, og tar på tenåringsvis avstand fra henne. Far fortier problemene for å gjøre det levelig i huset. Han representerer en viss trygghet, men også han er kuet av sin kones sykdom.

Teksten er til tider hjerteskjærende. Sara er et lett bytte for mobbing. Selv om hun ikke er konstant i skuddlinjen, opplever hun det smertefulle ved å bli satt utenfor. På sett og vis klarer hun å sublimere skuffelsen og redselen gjennom å tegne, og seinere skrive. Hun omdanner det vonde til lykke: brudepar, brudeslør, fine farger, harmoni. Slutten er optimistisk. Mor er innlagt, livet kan fortsette under mer normale omstendigheter. Inntil videre.

Drevent
Godt gjemt i historien om Saras tragiske oppvekst kan vi skimte en viss forståelse for moras situasjon. Susanne Agerholm er psykiatrisk sykepleier av yrke, og kjenner godt til pasientjournaler. Hun viser seg i tillegg som en dreven forfatter, og makter å forme stoffet skjønnlitterært. Agerholm fikk blandet mottakelse for debuten «Hvitt porselen» i 1996 (om spiseforstyrrelser). Hennes andre roman er velskrevet og moden - og svært engasjerende.