annonse

Kjøp boka her!

Til stades (tekstar om erindring og gløymsle)

• Forfatter: Lunden,Eldrid
• Forlag: Aschehoug

REISER: Eldrid Lundens siste diktsamling består av masse reiser i tid og rom. «Til stades» bør leses som en helhet, mener Dagbladets anmelder.
Foto: TOR ARNE DALSNES

Dobbeltbevegelse
De fleste har vel opplevd hvordan betraktningen av et fortidig kunstverk kan utløse en slik dobbeltbevegelse der man som beskuer ender med å få blikket vendt mot seg selv.

Det er da også nettopp denne typen bevegelser som er på spill i «Til stades». Slik kobles de mange reisemotivene til det som er bokas overordnede tema - dialektikken mellom erindring og glemsel.

Alt kan ikke huskes. Det bør det heller ikke. At noe erindres forutsetter at noe blir glemt. Erindring er en utvelgelsesprosess der det viktige utskilles fra det uviktige, slik Lunden direkte uttrykker det i et av samlingens mange «tankedikt».

Å gløyme er det same som å

vere

omslutta av ei stor openheit.

Å erindre er det same

som å vere omslutta av ei stor

openheit. Utan å vite det

veit vi at gløymsle betingar

vår erindring

Som her finnes det ofte et intellektualistisk drag i Lundens poesi. Mer dynamisk og plastisk er hun når hun tenker i bilder, eller når hun lar et bilde illustrere en tanke hun har framsatt på forhånd. Den samme ideen virker således langt mer insisterende i følgende strofe:

Eit kvart bilde har sine minne av gløymsle? Fjerne

fugleflokkar seinhaustes.

Som dukkar opp over åskanten og forsvinn

inn i det mørke grantreet. Før dei løyser seg ut av bildet igjen.

Faktapoesi
Begge disse diktene står i den sjuende og siste avdelingen i boka, der den gjennomgående hovedtematikken presiseres og oppsummeres. Et flertall av de forutgående tekstene har form av reiseimpresjoner der fortidige byggverk står i sentrum, og av noe som likner ekfraser, det vil si skildringer av kunstverk.
Flere av dem er rene prosatekster med en nøktern, nærmest reportasje- eller guideaktig karakter, der Lunden bl.a. tar oss med til etruskernes gravplasser i Tarquinia, til katedralene og museene i Firenze, til domkirken i Siena og utgravingsområdene i Pompeii og Herculaneum, til Notre Dame de Chartres, Mezquita-moskeen i Csrdoba, domkirken i Uppsala og Eikåsmuseet i Jølster.

Inn i alt dette, som vi i beste fall kan kalle faktapoesi, har Lunden skutt en rekke dikt og lyriske passasjer med refleksjoner over død og kjærlighet, stillstand og bevegelse og ikke minst forholdet mellom glemsel og erindring.

Det er i disse passasjene de poetiske gnistene springer.

Poetisk kapital
Mange av prosatekstene etterlot meg ganske likegyldig. Som kritiker hender det jeg spør meg selv om det er noe med mine litterære følehorn, eller mangel på sådanne, som gjør at jeg kanskje ikke er i stand til å yte en tekst rettferdighet. Slike tanker gjorde jeg meg flere ganger da jeg leste disse prosatekstene første gang.

Ved annen gangs gjennomlesning sto de fram for meg i et nytt lys, og jeg innså at skal man ha det fulle utbytte av den enkelte tekst, må de leses i sammenheng.

Boka kan gi et noe disparat inntrykk, men er i virkeligheten en velkomponert samling. Likevel sitter jeg igjen med en fornemmelse av at Lunden høkrer med sitt store poetiske talent i denne boka. I en av «Ti tesar om poesi» i Vagant 1/2000 ytrer Lunden følgende: «Ein tekst som hevdar sin rett til å vere poetisk, uansett, men samtidig gløymer å omsetje retten til praksis, er å samanlikne med ein bankremiss utan dekning». Slike finnes det en del av i «Til stades».

Ettersom helheten garanterer for at det finnes poetisk kapital nok på andre konti, føler vi oss likevel ikke helt snytt.