Underholdende spørsmålstegn om 70- tallsraddisene.
Raljering
Innledningen representerer noe av det beste ved filmen. Moodysson går bokstavelig talt under 70-tallsdynene med liv og lyst:
UNDERHOLDENDE: Michael Nyqvist og Lisa Lindgren i en av scenene i «Tillsammans».
Foto: FILMWEB
Ungene er oppkalt etter Tet-offensiven - Vietnam 1968 for de yngre - de leker revolusjon og blir stadig forsøkt vervet til marxistiske studiesirkler. Regissøren og hans skuespillere boltrer seg uhemmet i en både godmodig og treffende raljering over en epoke og en livsstil som tidvis kan virke mer sjarmerende enn den egentlig var. Det er jo ikke bare enkelt å «heller spise grøt sammen enn biff alene», som det heter i markedsføringen. Til kollektivet flytter Elisabeth (Lisa Lindgren) med barna sine inn til broren Göran (Gustaf Hammarsten), på rømmen fra sin fordrukne ektemann Rolf (Michael Nyqvist).
Innebygde konflikter
Livet utenfor er noe ganske annet enn livet innenfor kollektivets plakatdekte vegger, og det er ungene som får svi for de voksnes manglende styring over seg selv.
Moodysson har gjort en praktinnsats med barna. De spiller som små stjerner, bevegende og naturlig. Så her veksles det mellom drama og komedie, tristhet og livsglede. De innebygde konfliktene i kollektivet, for så vidt i hele 70-tallsradikalismen, synliggjøres med nykommerne. Og hva så, lille Lukas?
Ikke godt å si. Etter å ha lagt ut en rekke spennende tråder, brettet ut svære motsetninger og personlige dramaer, skal alt nøstes opp. Da ser det ut som om Moodysson har falt for den løsningen han helst ville ha uten hensyn til den foregående halvannen timen.
Det blir for enkelt, for greit, for sjarmerende - for villet. Kanskje var det bare en bagatell av en film og en epoke, eller hva?












Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen