DIVA: Marit Andreassen med blond parykk og blodrød 30-tallsmunn spiller den skakkjørte Sally Bowles i Hungnes' oppsetning av «Cabaret» på Oslo Nye Teater. |
| Foto: LARS EIVIND BONES |
Oslo-versjonen av «Cabaret» får premiere fredag, mens «Tolvskillingsoperaen» går på Nationals hovedscene. Bertolt Brecht og Kurt Weills klassiker med Mari Maurstad og Bjarte Hjelmeland er så populær at den ble flyttet fra amfiscenen. - Disse to oppsetningene er ganske beslektet med hverandre. Jeg setter opp «Cabaret» som en forlengelse av «Tolvskillingsoperaen». Jeg hadde lyst til å fortsette med den møkkete, snuskete verdenen der folk blir offer for en politisk retning de ikke ser konsekvensene av. Og jeg er dypt forelsket i musikken fra den tida. «Cabaret» som musikal er veldig inspirert av Kurt Weill og Bertolt Brecht, sier Svein Sturla Hungnes.
Han er ikke forundret over at mellomkrigstidas Berlin ennå fenger teaterpublikummet. Berlinerne drakk, festet og elsket som om undergangen var rett rundt hjørnet. Og det var den jo.
- Berlin på 30-tallet var et fascinerende miljø, forlokkende og avskrekkende på samme tid. Epoken var veldig teatral, det var et samfunn hvor folk levde ut de mest dekadente ting, og var til de grader på kjøret. Fattigdommen var enorm, folk led og eide ikke nåla i veggen. Samtidig skulle alt glitre og se fantastisk ut. Hele tida var preget av fandenivoldskhet og forsert lykke.
Snappet stykket
Kriserammede Oslo Nye Teater trenger sårt en suksess med «Cabaret». Teatersjef Kjetil Bang-Hansen håper at musikalen med Marit Andreassen og Anders Hatlo i hovedrollene kan pynte på teatrets ildrøde tall. Det var en strek i regningen da samme stykke kom opp på Den Nationale Scene i Bergen. Svein Sturla Hungnes er ikke begeistret over konkurransen.
- Det er ikke hyggelig at et annet teater snappet samme stykke foran nesa på oss - og i tillegg har premiere før oss, sier han. Regissøren vil likevel fokusere på å gjøre sin egen forestilling og har ingen planer om å smugkikke på kollega Bentein Baardsons oppsetning med Mia Gundersen og Helge Jordal.
Helten er homo
«Cabaret» bygger på skuespillet «I am a Camera», og hadde urpremiere i 1966. Den gang var det glattere, mer elegant, og mange hakk forsiktigere i virkemidlene - ikke minst de seksuelle.
Helten i stykket, alter ego for den homoseksuelle forfatteren Christopher Isherwood, var trygt plassert langt inne i skapet.
- På den tida var det sjokkerende i seg selv at en musikal kunne handle om nazisme og ikke ha happy ending. Hvis helten i tillegg skulle vært homo, ville det ikke kommet et menneske på forstillingen, mente librettoforfatteren. I dag synes jeg det er riktig å gjøre forestillingen mer direkte, sier Svein Sturla Hungnes.
Han sparer ikke på rumper og lår og sexy kostymer på Oslo Nye Teater. Og det er ikke tvil om at helten Clifford Bradshaw, spilt av Erland Bakker, er homo.
- Jeg tror publikum har godt av å se en homoseksuell helt på teaterscenen. Det rare er at de fremdeles reagerer på det. Lenger er vi ikke kommet.
- Men jeg skjønner ikke vitsen med å framstille Sally Bowles og Clifford Bradshaw som et streit heteroseksuelt par. Da blir det bare en dårlig lovestory. Poenget er at helten lengter etter liv han ikke kan delta i, og at det aldri kan gå godt mellom de to.
Skyllebøtte
- Hvorfor er «Cabaret» så populær?
- Det er en av de beste musikalene som finnes. Stykket er skremmende aktuelt politisk, med nynazismen som blomstrer opp igjen over hele Europa. Tyskland sliter med et naziproblem blant ungdom, og det er ganske utrolig med tanke på den historien de har. Det er viktig å relatere musikalen til dagens problemer, ellers blir den bare et historisk tilbakeblikk. Hvis folk ikke kjenner problemene på kroppen og kan assosiere noe av det til sitt eget liv, blir det bare sang og underholdning uten budskap. Vi har jo fremdeles en generasjon som går på teater som har opplevd krigen, og de vil få en veldig spesiell opplevelse.
Svein Sturla Hungnes har selv erfart at «Cabaret» treffer folk midt i trynet den dag i dag.
- Vulgær
- Jeg var faktisk i Berlin da jeg fikk spørsmål om å sette opp «Cabaret». Der så jeg en vulgær og provoserende oppsetning som viste grusomheten og latterligheten i nazismen. Det var som å se tyskerne slenge en skyllebøtte dritt i trynet på seg selv fra scenen. Stemningen i salen var helt spesiell. Det var som om 1500 mennesker skammet seg kollektivt.
- Men kan en lettbeint musikal virkelig si noe viktig om politikk og samfunnsproblemer?
- Hvis det var målet mitt, ville jeg kanskje valgt et annet type stoff. «Cabaret» er en musikal, ikke et stykke som går dypt inn i nazismens vesen. Men ved å sjokkere med bruken av nazisme, får man akkurat den lille støt-opplevelsen man kan få gjennom en musikal.
|
«Cabaret»
|
|
Musikal av Joe Masteroff, Fred Ebb og John Kander, hadde urpremiere i New York i 1966, filmet i 1972 med Liza Minnelli.Nyoppsatt i USA i 1987 og 1998, siste gang i en oppsiktsvekkende utgave av Sam Mendes («American Beauty»).Basert på skuespillet «I am a Camera» av John van Druten, som igjen bygger på forfatteren Christopher Isherwoods selvbiografiske fortellinger fra Berlin.Stykkets tragiske diva Sally Bowles bygger på den virkelige, engelske lykkejegeren Jean Ross, som hadde brutt med sin rike familie.Christopher Isherwood (1904- 1986) ble et homoikon da han sto fram som en av de første åpent homoseksuelle forfatterne i USA.Clifford Bradshaw er Isherwoods alter ego i stykket.
|
Blink
Rett pris
Noen som passer
Litt lettere
Pluss
Humor911
Pondus
123 spill
Meninger/Debatt
Foto
Weblogg
i lomma mobil
Været
Sofaligaen
TV-program
Kino
Snakk
Trynefaktor
Test deg selv
Nettmøter
Nettskolen
Torget
Mannskap på norsk skip nedkjempet pirater
Vil storme banker og angripe arbeidere
Natalie Cole ba TV-
Skottlands kaptein på fylla på spiller-
Aper skal hjelpe norske funksjons-
-
Carew vil ha tv-
Shearer skal redde Newcastle fra nedrykk
Lurte til seg 40 mill. -