Abstrakt uttrykk
Dette synes ikke å være tilfelle her. Alt flyter, og under lesningen når man hurtig et metningspunkt. Selv når vi står overfor et verk som utmerker seg ved sin tilsynelatende mangel på sammenheng, leter vi uvilkårlig etter holdepunkter som kan hjelpe oss å konstruere en slik. Hvis ikke, vil vi måtte avvise verket som meningsløst.

I sannhetens navn skal det sies at det finnes ansatser til slike tråder. Sentenser og motiver gjentas og utdypes. Fortellerposisjoner etableres som gjør det mulig å trenge bak den enkelte episode. Teksten som helhet kan for eksempel leses som en eneste lang bekjennelse fra et mannlig jeg til et kvinnelig du, men dette mønsteret brytes stadig opp. I all sin dveling ved konkrete detaljer gir teksten et svært abstrakt uttrykk. Det er ikke slik at en splintret virkelighet formidles i et oppsplintret språk, det er de mer overordnede tekstlingvistiske strukturene som knaker i sammenføyningene.

Ikke for nybegynnere
Det er stor synd, for Carmona-Alvarez har mye på hjertet og har opplevd mer i sitt korte liv enn de fleste norske forfattere, vil jeg tro. Sammen med sin familie kom han som chilensk flyktning til Norge i 1983, og erfaringer med forfølgelse, tortur og politiske mord er jevnlig innskrevet i teksten. Fortellerens forhold til mor og far, en søster og andre slektninger, samt en rekke kvinner, opptar stor plass. Ikke minst handler det om fortellingens status. Det fortelles mye i «La det bare bli blåmerker igjen», men det er fortellinger på tomgang.

Boka er ikke for nybegynnere og folk med feber i blodet. Her skal man saft suse meg sitte stille og rolig og konsentrere seg for ikke å falle av i svingene.

Men er det bryet verdt? Rap, rabbel, automatisk skrift, bevissthetsstrøm, en kvern som maler språk - kall det hva du vil. Har du ikke lest «Finnegans Wake» før, vil jeg foreslå at du går løs på den isteden.