PARISER: Goncourt-prisvinneren Jean Echenoz skulle gjerne forlate Paris, men vet ikke hvor han da skulle reise. Han klarer ikke dra fra Paris - dessverre, sier han.
|
| Foto: NIKOLAI JAKOBSEN |
- Nei, jeg fikk ideen da jeg var i Madras i India, for å drive research til en annen roman, «De store blonde». Jeg hadde allerede tenkt på rammen til en ny roman, men manglet et sted der noen kunstgjenstander skulle være gjemt. I biblioteket på Madras Club kom jeg over flere numre av National Geographic som handlet om det høye nord, og fikk tilfeldigvis se bildet av handelsfartøyet «Nechilik», blokkert i isen siden 1957. Det hadde jeg lett etter i to år, og så skulle jeg finne det på et sted med 45 grader i skyggen, mens det rundt «Nechilik» sikkert var minus 45. Men jeg kom meg aldri dit, sier Echenoz til Dagbladet. I stedet driver Echenoz masse research, finner dokumenter, leser, møter polarfarere og ser filmer. Det andre universet han beskriver i «Jeg stikker», kunsthandlerne, visste han heller ikke noe om. Og han hadde ikke hatt hjerteproblemer, som helten i boka, men deler med ham en viss erfaring med skilsmisse.
Ramme
- Jeg bruker ikke mer enn en- to prosent av alle notatene jeg tar. Men jeg trenger forankringer i virkeligheten. Jeg har ikke lyst til bare å dikte opp. Jeg trenger en reell ramme, og så begynner jeg å skrive romanen rundt den, forteller Echenoz.
Da han i 1989 ble bedt om å skrive en kort selvbiografi skrev han:
«Jean Echenoz, født 4. august 1946 i Valenciennes. Organiske kjemistudier i Lille. Kontrabass-studier i Metz. Ganske god svømmer.»
Som i forfatterskapet er noe riktig, navnet. Man han er født et år seinere, et annet sted, og studerte noe helt annet. Og han liker bedre å høre kontrabass enn å spille det. Svømmeferdighetene er forholdsvis ukjente. Kanskje han helst vil stikke fra det hele.
Det gjør han ikke fra kafé Zimmer på Chbtelet som han selv har valgt, med forstyrrende musikk over høyttalerne. Vi kunne ikke komme hjem til ham, beklager han. Der pusser han opp leiligheten med pengene han tjente på å motta den prestisjetunge Goncourt-prisen i 1999.
Tidlig krøket
- Når begynte du å skrive?
- Jeg har skrevet siden jeg var sju. Jeg elsket bøker, litteratur og lesing. Først ble det bare skriving, men jeg utga min første roman da jeg var 22. Jeg hadde lyst til å hedre de forskjellige romantypene, og skrev først fire bøker som en slags øvelse, med en eksistensroman, en kriminalroman, en eventyrroman og en spionroman. Etter det følte jeg meg friere og kunne prøve noe annet.
- Nå kaller du selv romanene dine for geografiske?
- Ja, jeg arbeider med rom og sted og reiser innen en geografisk ramme. Den er nesten like viktig som personene. Noen steder utløser et behov for fiksjon, som det høye nord. Det kom etter «De store blonde» som foregår i India, med eksotisme, mangfold, flere kulturer, språk og musikkformer. Etter dette hadde jeg lyst på et like eksotisk sted men stikk motsatt, kaldt, hvitt og stille, nesten minimalistisk, men med en poetisk styrke som var den motsatte av det jeg hadde holdt på med. Det fascinerte meg fullstendig.
Støpeform
- Mange ser denne romanen som en fortsettelse av den forrige, «Et år»?
- Ikke i det hele tatt. Den forrige boka var ganske kort, og det viste seg at leserne ble litt desorienterte. Kort sagt handler det om en som er død, men lever, og en levende død. Jeg ble overrasket over å få mange brev fra leserne som ikke forsto. Da fikk jeg lyst til å skrive en uavhengig bok som kunne være et motstykke. Det ble en bok skrevet etter en annen, men så lite synlig som mulig. Du kan si at «Et år» er støpeformen til «Jeg stikker».
- Da du fikk Goncourt-prisen, var for en gangs skyld prisutdelerne, kritikerne og leserne enige. Hvordan føltes det?
- Jeg har vært heldig å ha med meg trofaste lesere siden 1983 så jeg har kunnet leve av skrivingen. Det er allerede en stor gunst. Når det gjelder Goncourt var jeg overbevist om at den ikke var for meg. Derfor ble jeg desto mer overrasket. Det kom som fra en annen planet. I tillegg fikk jeg en salgssuksess. Min første bok solgte i 400 eksemplarer, de siste i 40000 og «Jeg stikker» i ti ganger så mange.
Echenoz har følelsen av å skrive litt som en filmmaker, som å filme en scene med flere kameraer eller mer eller mindre tett innpå. Han alternerer mellom jeg-, du-, vi- og man-form, selv om jeg på fransk, je, er hans initialer. Han har ofte en ironisk penn, og sier at han «kan ikke annet». Han vil ikke snakke om sin neste roman, har bare lest «Sult» av Hamsun, men har et spesielt syn på romanskriving.
- Det er som et parforhold, med krangler, scener og forsoning.
Derfor går han aldri langt fra skrivebordet. I tilfelle lysten skulle trenge seg på. Han bare stikker av innimellom.
Blink
Rett pris
Noen som passer
Litt lettere
Pluss
Humor911
Pondus
123 spill
Meninger/Debatt
Foto
Weblogg
i lomma mobil
Været
Sofaligaen
TV-program
Kino
Snakk
Trynefaktor
Test deg selv
Nettmøter
Nettskolen
Torget
Mannskap på norsk skip nedkjempet pirater
Vil storme banker og angripe arbeidere
Natalie Cole ba TV-
Skottlands kaptein på fylla på spiller-
Aper skal hjelpe norske funksjons-
-
Carew vil ha tv-
Shearer skal redde Newcastle fra nedrykk
Lurte til seg 40 mill. -