- HVORFOR SKRIVER DU SÅ MYE om ereksjoner?
- Det vet jeg ikke.
- Jo, det vet du.
- Nei. Da jeg sendte inn novellene til forlaget, så jeg ingen
sammenheng mellom dem. Det var forlaget som fortalte meg at
det var en slags sammenheng i det seksuelle.
- Det hadde du ikke sett sjøl?
- Nei.
- Men hva slags bakgrunn har du?
- Hva mener du? Om jeg har hatt mange ereksjoner?
- Ja.
- Jeg har ikke flere ereksjoner enn andre, tror jeg.
BJØRN ESBEN ALMAAS SITTER bak et stearinlys. Han vil ha en øl
og klokka er to. Han river av seg en stor genser, lener seg
over bordet og kniper øynene sammen. Dette er mannen som har
skrevet novellesamlingen «Costa del Sol». En bok som
inneholder tekster om blant annet unge menn/pornoblad, unge
menn/interrail og unge menn/sydenturer. Det kan virke vulgært.
Det er det ikke.
- Jeg skrev den første novellen sommeren 1999. Jeg leste i
avisa om de norske ungdommene som ble tiltalt for voldtekt på
Kypros. Det kan fort bli litt platt det jeg skal si nå, men
jeg satte meg ned og skrev fordi jeg ville prøve å finne ut
hva som hadde skjedd med disse guttene. Det kunne jo like godt
ha skjedd meg.
- Hva mener du?
- Jeg mener at vi i en bestemt alder, og på et bestemt sted,
kunne endt opp i samme situasjon. Jeg skrev for å se om jeg
kunne forstå mer av hva som hadde skjedd.
I novellen «Christina» skriver Bjørn Esben om tre norske
kamerater som er på sydentur. De drikker seg fulle og tar en
stripe kokain. De treffer noen svenske gutter og jenter. Det
er fest, det tar av. Seint på natt ligger den svenske jenta
Christina naken i en seng. De norske og svenske guttene
kretser rundt henne, filmer med videokamera, tar på henne.
- Hva skriver du om egentlig?
- Jeg vet ikke, jeg.
- Vet du ikke?
- Jo da. Jeg vet vel litt. Det har vel et eller annet med
seksualitet og identitet å gjøre. Mange av novellene har blitt
til gjennom et miljø, en stemning. Og så kommer karakterene
fram etter hvert.
- Hvor mye er selvopplevd?
- Det er avgjørende for meg at det jeg skriver ikke er
selvbiografisk. Jeg er avhengig av distanse til stoffet. Men
flere av personene i boka er tillagt ting som er selvopplevd.
- Hvilke ting?
Bjørn Esben lener seg over bordet igjen. Han ler. Han ler ned
i ølglasset.
- Har du har vært mye i Syden, for eksempel?
- Jeg har vært i Syden, ja.
- Sammen med kamerater?
- Nei.
- Sammen med kjæresten din?
- Det vil jeg ikke svare på. Hehehe.
HER ER ET LITE UTDRAG FRA BJØRN ESBENS BOK: «Vet du hvordan du
ble til Jon? sier pappa. Ja, sier jeg. Ja? sier pappa, mamma
og jeg stakk tissene våre inn i hverandres og så ble du til. Hm, sier jeg. Så kom du ut av tissen til mamma, sier pappa. Vi
kan vise deg, sier mamma og reiser seg.»
- Det er en sexolog som heter Elsa Almaas. Er du i slekt med
henne?
- Ja, hun er mora mi.
- Å?
- Nei, jeg bare kødda. Men jeg har dratt den spøken litt for
langt. Sjefredaktøren i Tiden tror at det er mora mi. Jeg
burde kanskje fortalt ham at mora mi er lærer og at faren min
er ingeniør. Det finnes rett og slett ingen sexologer i
familien min.
- Fortell om oppveksten din.
- Hva skal jeg si?
- Det vet vel ikke jeg. Det er du som er forfatteren. Du må jo
kunne fortelle litt om ditt eget liv.
- Jeg vet ikke hva jeg skal si og hva jeg ikke skal si. Jeg
kommer fra Ski. Vet du hvor det er?
- Ja.
- Det er bra. Jeg har skrevet dikt siden ungdomsskolen.
Mystiske dikt. Naturlyriske, liksom. Det var i niende klasse
jeg begynte. Jeg prøvde å få langt hår, skulle røyke rullings,
gå i sandaler. Jeg startet eget diktband med ustemt gitar og
framførte dikt på kulturarrangementer.
- Du bestemte deg tidlig for å bli forfatter?
- Jeg bestemte meg ikke. I Ski kan du enten spille fotball
eller spille i korps. Hvis du ikke driver med en av
aktivitetene, så har du ingenting.
- Så da ble det dikt?
- Ja. Men jeg var ikke særlig flink i norsk. Jeg fikk to på
norskeksamen på videregående. Fordi jeg trodde forfatteren
Ebba Haslund var en mann.
ETTER VIDEREGÅENDE FLYTTET Bjørn Esben til skogs. Nærmere
bestemt til forfatterskolen i Bø. En av medstudentene het Lars
Ramslie.
- Jeg lærte ingenting i Bø. Og jeg skrev vel heller ikke så
mye.
- Hva gjorde du på, da? Gikk du på kroa?
- Nei. Men det er jo en fin svømmehall der oppe. Og så sendte
jeg inn dikt til forlagene. Jeg ble refusert hos absolutt
alle. Men jeg fikk et brev fra Geir Gulliksen i Tiden hvor han
ba om et møte. Så jeg møtte ham, da.
- Hva sa han?
- Han sa at han ikke kunne gi ut diktene mine. At diktene mine
var for dårlige. Men han sa at jeg var flink til å skrive. Og
at jeg burde fortsette med det.
- Og nå kommer boka. Blir du rik?
- Nei. Jeg tjener 50 000 kroner. For ett og et halvt års
arbeid. Jeg skriver ikke akkurat for pengenes skyld.
- Hvorfor gjør du det da?
- Jeg gjør det fordi det er deilig at ting faller på plass.
Jeg gjør det for å skape en helhet, for å komme inn i noe som
er annerledes.
- Hva mener du nå?
- Jeg vet ikke. Jeg lager noe som er helstøpt, en egen verden.
- Hva er egentlig en novelle?
- Jeg aner ikke.
- Hallo?
- Det er det som er så ironisk: Jeg har ikke lest så mange
noveller, jeg. Jeg synes at det er en ganske intetsigende
sjanger. Jeg forbinder det bare med Kjell Askildsen og sånn.
Og det er jo en veldig fastlagt sjanger, han skriver bare
toppen av isfjellet. Jeg skriver noveller fordi jeg ikke har
nok konsentrasjon til å skrive en roman.