Den eneste som får hennes fortrolighet er bestefaren. Deres forhold er nydelig skildret.

Som en sterk kontrast står forholdet til bestemoren og den foruroligende kulden hun omgir seg med. Med innbitt beskyttertrang sensurerer bestemoren sannhetene om fortida, og dermed også om Ellens mor, Ester.

Ladet roman
Line Blikstad er en lavmælt forteller som mestrer å formidle det latente og uuttalte. Symboler, undertekst og kontraster er viktige virkemidler og meningsbærere i denne romanen. På elegant vis etablerer hun stemninger som sier noe mer, eller noe annet, enn ordene. Spenningen i romanen skapes nettopp av de tause anklagene og den fortidde kjærligheten som dominerer forholdet mellom aktørene. Når Ester omsider er klar til å hente Ellen, forsvinner noe av denne ladede stemningen. Romanen beveger seg over i et mer dramatisert - men også mindre originalt spor. Om og om igjen forsøker mor og datter å nærme seg hverandre. Det stille i romanen utvikler seg mot det stillestående.

Likevel, som helhet er «Til Ester» et bevegende og solid debutantarbeid, karakterisert av fortettet stemning og språklig fintfølelse.