Men «Rulle», som døde så ung, lever videre i «Revolusjonens røst».

Gi meg de rene og ranke,

de faste og sterke menn,

de som har tolmod og vilje

og aldri i livet går hen

og selger sin store tanke,

men kjemper til døden for den

Også ordene er faste og rene; språket er uten fraser, nesten muntlig, og rimene - som han er så nøye med - følger fritt og formfullendt.

Rudolf Nilsens poetiske og politiske univers er de norske 1920-åra, der drømmen om en ny og rettferdig verden levde i gløden fra den store russiske revolusjon. Han «kjenner en mening med livet. / Det er i de navnløses hær / å kjempe for arbeiderklassen / med tanke og sang og gevær». I 1926 tok han fri fra arbeidet som journalist i Norges Kommunistblad for å reise til Sovjet. Da var han allerede dikter, debutsamlingen heter «På stengrunn».

Han er mye mer enn agitator, han er bakgatenes sanger. Statuen står utenfor Heimdalsgata 26 i Oslo, virkelighetens «Nr. 13», diktet som er blitt et høydepunkt i norsk lyrikk fordi dikteren kjenner og har dyp medfølelse med medmenneskene som bor i «...denne råtne mursteinsrøisen»:

Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp

Nå, så det er smukke Olga som skal tjene seg en lapp.

Fabrikkens ukelønning er vel nokså knapp

Rudolf Nilsen giftet seg med Ella Quist Kristoffersen i 1926. Hun skulle seinere bli kjent som skuespillerinnen Ella Hval. Rudolf var drømmende, flegmatisk og fjern. Noen ganger forsvant han i dagevis på rangel: «Sett deg ned og dikt, Rulle!» sa hans kone.

Seint i året 1928 dro han ut på sin siste reise, denne gang til Frankrike og Spania. Han led av en lungesykdom som utviklet seg til tuberkulose. I Barcelona om kvelden den 23. mars sa han de siste ordene: «Det er fanden å måtte dø så ung!»

Med samfunnsopprøret og visebølgen på 1970-tallet ble Rudolf Nilsen gjenoppdaget. Lars Klevstrand sang «Storbynatt» og en «Sørgelig vise» for en ny helt ny generasjon - den som nå sitter i bystyresalen og på forlagskontoret. Har de gått hen og solgt sin store tanke?