Foreldre/sønn, kvinne/unggutt, unge menn/kvinne, ung mann/barn.

Høres det dramatisk ut? Trist, tragisk? Som et stykke 70-talls-«kvinnelitteratur»? Jo, og jeg får også assosiasjoner til den litteraturen når jeg leser boka. Men debutant Bjørn Esben Almaas er barn av sin tid, 25 år og mann.

Godt gjort
Historiene er fortalt i et konkret, usentimentalt språk. En pikk er en pikk - men ofte en ulykkelig sådan.

Det fortelles forsiktig, til tider mykt, med nok undertekst til at historiene ikke faller. For i «Costa del Sol» kan jeg-personen være overgriper. Det mest karakteristiske er likevel ambivalensen jeg-personene føler, både som overgriper og som utsatt for overgrep. Ofte som tilskuer til det som skjer, litt uforstående, nesten hjelpeløs. Men leseren skjønner, eller tror hun skjønner. Dette er godt gjort.

Androgyn
Det er også godt gjort å skape troverdige kvinnelige jeg-stemmer. Slik som i «Kevin», hvor en kvinne har et hemmelig forhold til sin eksmann som er gift på nytt.

Hennes fattige kravløshet er nydelig antydet. Likevel er akkurat denne historien en av de få som ligger for nært den litt enkle 70-tallstristessen. Ellers er det særlige spennende med denne boka at Almaas nesten gjennomgående klarer å skrive en slags androgyn «kvinnelitteratur», motsetningsfylte historier for vår tid.