Døra til den andre kupeen er åpen. Det lukter røyk, og mens jeg retter på navnelappen som henger rundt halsen min, hører jeg hvordan hun trekker ned vinduet bak meg. Da hun bøyer seg ut og vinker til Erik på perrongen, slår armbåndet mot ruta. De lakkerte neglene beveger seg over vinduskarmen, og skjørtet strammer rundt hoftene hennes.

Jeg setter meg på setet og klemmer rundt håndtaket på veska. Spenner av meg sandalene og ser på konduktøren som baner seg vei mellom alle menneskene.

-- Ellen.

Hun bøyer seg fram og legger armen om skuldrene mine, puster langsomt og stryker meg over håret. Hendene mine er helt varme. Det strammer i tinningene.

-- Nå må jeg nok gå.

Jeg rister på hodet og slår armene om livet hennes, gnir ansiktet mot det ru tøyet i skjørtet og kjenner hvordan hun prøver å skyve meg fra seg. Den lille håndveska hennes hviler mot ryggen min, jeg griper om skulderremmen og drar den til meg idet hun tar et skritt tilbake.

-- Men Ellen, da.

Stemmen hennes er annerledes, nesten gjennomsiktig. Hun vender ansiktet bort og tvinner den lange luggen sin rundt fingeren.

-- Nå skal du ikke være lei deg.

Raskt streifer hånda kinnet mitt. Hun går mot korridoren og drar skyvedøra igjen etter seg. Så svinger konduktøren med flagget, og jeg kaster meg ned på setet. Slår med hendene mot veggen og sparker omkring meg til jeg kjenner at toget begynner å rulle, og hun kommer springende, med hanskene i hånda, nede på perrongen.

-- Ikke glem svømmetakene!

De smale fingrene glir langs ruta. Da jeg reiser meg, blir Erik synlig bak ryggen hennes. Han har pipa i hånda, tar henne om skuldrene.

Hele tiden går de inntil hverandre og ler. Vifter med hendene og strekker armene sine mot meg, men jeg kan ikke se på dem. Kroppene deres tilhører noen jeg ikke lenger kjenner, og til slutt legger jeg meg bare ned på setet og gjemmer ansiktet i strikkejakka. Jeg våkner. Vi kjører langs kysten.

Det store vinduet står fremdeles åpent, det blåser litt, og da jeg strekker på meg, flagrer gardinen opp mot ansiktet mitt. Bortenfor åkeren ligger vannet stille. Strandrugen vaier fram og tilbake, og mellom de avlange åkrene løper skigardene som tynne streker.

Jeg stikker hånda ned i kjolelomma og rører ved speilet. Lener hodet mot ruta og kjenner på sprekken i det ene hjørnet. Flere av perlene har løsnet fra rammen, og den skarpe kanten kiler litt mot fingrene.

Lenge sitter jeg bare og ser på ansiktet mitt, stryker luggen til side og blunker. Så strekker jeg ut armene foran meg og later som om jeg skyver fra med beina. Lukker øynene og spriker med fingrene før jeg kjenner hvordan bølgene skyller over meg og legger fra seg den salte hinnen langs underarmene.

Jeg sveiver ned bilruta og lar armen henge utenfor. Stryker fingrene over den varme lakken. Landskapet ser nesten ut som før jeg dro. På de lyse åkrene står hesjene i lange rader, høyet henger mot bakken, og i skogbrynet bak saga går kyrne og beiter.

Forsiktig klør jeg meg på nesa. Skraper med neglen mot huden og ser på dropsposen som buler ut i ytterlomma på veska.

-- Det steker i Sverige, skjønner jeg.

Morfar klapper meg på låret og trommer lett med fingrene mot kneet mitt. Sakker av og svinger ut på veien langs elva, så jakka hans i baksetet farer mot ruta.

-- Nå skal du se at vi snart er hjemme.

-- Kan vi stoppe ved båthuset?

-- Nei, sier han, mormor venter.

-- Men det er noe jeg skal vise deg.

Jeg bøyer hodet bakover og sparker litt med sandalene mot veska. Følger det brede vannet med blikket. På begge sider av veien trekker trærne seg unna. Lyngen står tett mellom steinene, og i skråningen bak båthuset ligger mosen tykk og jevn.

Under overflaten er de flate steinene så vidt synlige. Der elva gjør en sving hvelver bruspennet seg høyt over veien.

Jeg flytter meg nærmere morfar, stikker hånda ned i lomma på jakka hans og kjenner på det glatte fôret. Bjørkene beveger seg langsomt, ellers er det helt stille, og jeg lurer på om jeg skal si noe. Leter etter den riktige setningen å begynne med, men etter en stund lener jeg bare hodet mot skulderen hans.

-- Da drar vi vel hjemover, da.

Han reiser seg og plukker opp hånda mi, knepper igjen jakka og begynner å gå langs stien.

-- Morfar, jeg kan dykke nå. Og få til fiskesprett.

Han snur seg og smiler.

-- Det tror jeg sikkert.

Fort er jeg framme ved ham og drar i buksebeinet.

-- Skal jeg vise deg?

-- Nei, sier han og rister på hodet. Mormor venter.

Jeg skyver opp døra til kjøkkenet. Mormor står lent over bakebordet.

De tynne bluseermene er rullet opp over albuene, og forkleet beveger seg mot hoftene hennes. I nakken ligger fletta tvinnet til en kringle. Det lukter søtt av sirupskakene, og i vinduskarmen kretser fluene rundt brødet.

Jeg setter meg ved bordet og pirker på frynsene på duken. Hviler hodet mot armen og ser at hun tørker seg i pannen.

-- Jenta har jo nye sandaler.

Hun snur seg rundt og blir stående med hånda på bakebordet.

-- Med hæl og all ting.

-- Ja, sier jeg stille.

-- Har du snakket noe svensk, da?

-- Ja.

Jeg tenker at jeg nesten kan et annet språk og noen ord som mormor ikke vet om. Lukker øynene og lar bokstavene langsomt hake seg fast i hverandre. Så uttaler jeg dem for meg selv, fører hånda til munnen og gjentar de korte setningene om og om igjen til de glir fra hverandre og jeg ikke lenger kan huske hva de betyr.

Nede i hagen strekker rødkløveren seg mot stakittet, potetgresset stritter i åkeren, og der de lange furene begynner sitter mormor på huk over jorda. Ved siden av henne er spaden stukket ned. Hendene beveger seg raskt over ugresset. Det ser ut som om hun leter etter noe når hun drar opp de magre røttene og slenger dem av gårde mot trillebåra. Strikkejakka hennes sleper i bakken, og da hun snur seg for å ta opp riven, glir den ned over skulderen hennes og viser den solbrune huden.

Jeg setter meg i vinduskarmen. Strekker meg etter kjolen på krakken og plukker opp speilet fra lomma. I hjørnet der sprekken var før, har glasset løsnet, og nå er det en liten fordypning der. Rammen føles kald mot brystet, og splinten skraper litt mot fingertuppene.

Nølende stryker jeg hånda over magen og lar den sirkle rundt navlen. Stopper ved linningen på underbuksene og fortsetter nedover låret. Det kiler ved kneet, luggen faller ned i ansiktet og jeg kjenner hvordan håret på armene langsomt reiser seg.

På skatollet ligger nattkjolen min inntil Esters toalettmappe. Det lukter såpe av tøyet, og idet jeg stikker hånda ned i de forskjellige lommene og rører rundt blant hårnålene og de små parfymeflaskene, triller noen av hårrullene ned på gulvet. En etter en plukker jeg dem opp og kjenner på den myke overflaten, vikler dem inn i håret og fester dem med nålene. Etterpå tar jeg fram leppestiften og smører den røde fargen utover munnen. Gjør trutmunn og sitter stille en stund bak gardinen.

-- Ellen.

Mormor stopper opp på terskelen.

-- Hva holder du på med?

Hun kommer bort til vinduet og plukker opp speilet. Peker på toalettmappen som ligger mellom føttene mine.

-- Hvor har du fått dette her fra?

Jeg stikker hendene ned mellom lårene og rister på hodet. Ser ut over hagen og kjenner hvordan hun lukker de jordete fingrene rundt armen min. Hvordan det stikker i huden når hun vrir den rundt.

-- Nå kler du på deg og blir som folk igjen.

Fort slipper hun speilet ned i lomma på strikkejakka og rykker rullene ut av luggen min. Gnir hånda fram og tilbake over munnen min og nikker mot døra.

Lenge sitter jeg stille og venter, og da morfar kommer gående opp trappa, kryper jeg fram til klosettet og trekker genseren over knærne.

-- Så det er her du er.

Han setter seg på badekarkanten og folder sammen brillene. Lener seg fram og stryker meg over beinet.

-- Morfar?

Jeg ser på ham og klemmer de små hårnålene inne i hånda.

-- Ja, sier han.

-- Kan du ikke klippe meg nå med det samme.

-- Nei, nå får du jammen sitte stille.

Han blåser av gårde de våte hårflikene over håndkleet og kjemmer luggen til siden. Det strammer litt ved tinningene, saksa kjøler mot huden, og mens jeg retter meg opp og lukker øynene, faller de korte tuppene ned i fanget mitt.

-- Da er det ferdig.

Jeg vrir på hodet og kjenner med hånda over øret. Klør meg i pannen og knytter håndkleet tettere om halsen.

-- Bare litt til, sier jeg. Bare litt til ved kinnet.

Han rister på hodet og skyller hendene i vasken.

-- Nei, nå må du vente.

Han ler litt og pakker inn saksa i tøystykket. Legger den tilbake i etuiet og blir stående en stund foran benken før han løfter meg ned fra krakken og går for å hente langkosten.

I gresset ligger morfars verktøy spredt utover. Duken flagrer rundt bordet, og mens mormor skjenker i kaffe, skynder jeg meg å ta noen sukkerbiter fra skålen. Så glir jeg ned av stolen og stiller meg ved siden av morfar, ruller de ujevne bitene i hånda og legger dem foran ham på avisen. De tynne sidene rasler mellom fingrene hans. Det ryker av koppen. Han dypper sukkerbitene i kaffen og stapper dem inn i munnen min, og jeg ser hvordan mormor rister på hodet.

-- Du skulle ikke spise så mye sukker, Ellen.

Hun glatter ut servietten foran seg og ser på morfar.

-- Ikke sant?

-- Nei, sier han og reiser seg. Her får vi ingenting gjort.

Han skyver avisen vekk og tar på seg skoene, setter seg på huk ved siden av sykkelen og klemmer på det brede dekket. På bagasjebrettet ligger dressjakka allerede fastspent. Setet har sprukket, og da han svinger beinet over rammen og setter seg på, må jeg le. Han ser så morsom ut med de nakne føttene som liksom klamrer seg fast til pedalene, overkroppen lent fram over styret.

-- Skal vi ta en tur? roper han og tramper av gårde mellom buskene.

Jeg springer etter sykkelen, legger hånda på bagasjebrettet og prøver å følge ham over gressplenen.

-- Vi kan vel dra til elva, roper jeg.

Han styrer inn under bjørka og stopper.

-- Ja visst, sier han og slipper styret. Hent badeklærne du, så drar vi.

Ved saga ligger bordene stablet inntil hverandre. Døra til lageret er låst, og i skrenten ned mot vannet henger de store presenningene utspent mellom trærne. Det lukter bensin av treflisene som dekker stien og stikker litt under fotsålene.

Mens morfar lener sykkelen mot en stein skynder jeg meg å kneppe opp kjolen og vrenge den over hodet.

-- Er du helt sikker på at du kan svømme nå, da?

Han henger langbuksene over styret og går mot steinene, setter seg ned og drar hendene gjennom vannet.

-- Ja.

På den andre siden av elva går stakittet rundt posthuset. I vinduene er blondegardinene trukket for, og i treet nærmest veien svinger en huske langsomt fram og tilbake under greinene. Jeg stiller meg inntil morfar og drar underbuksene opp over magen, spriker litt med fingrene og kjenner hvordan det iser i kroppen når han skyver meg foran seg mot strømmen. Det tunge vannet presser mot beina, og jeg prøver å sette føttene ned foran meg, men de dras hele tiden ut mot sidene.

Så vakler morfar og snubler forover. Han strekker ut den ene armen og er borti beinet mitt før han glir fra meg.

-- Morfar!

Jeg kaster meg etter ham, bøyer hodet bakover i vannet og fekter med armene omkring meg.

-- Her, Ellen.

Han ler og trekker meg inntil seg. Stryker håret vekk fra ansiktet mitt og venter mens jeg klatrer opp på ryggen hans.

-- Jeg syntes det var en som sa at hun kunne svømme.

De brede skuldrene rører seg under brystet mitt. Dråper skvetter mot ansiktet, og etter en stund glir han unna og ligger stille ved siden av meg. Veien løper helt nede ved vannet.

Bortenfor svingen kan jeg skimte bruspennet der mosen klynger seg til festene. Det skinner i rekkverket, og ved munningen til dammen vokser myrullen i gresset.

Forsiktig slipper jeg morfars hals og strekker armene ut foran meg. Puster langsomt og ser på hendene som beveger seg i små sirkler under overflaten. Så retter jeg ut kroppen og skyver fram haka, kjenner hvordan beina synker og skynder meg å svømme inntil ham igjen. Med foten kjenner jeg på de glatte steinene i vannkanten. Ser hvordan morfar stopper opp i gresset foran båthuset.

-- Du fryser vel ikke? sier han.

Jeg rister på hodet og stryker fingrene over munnen.

-- Er jeg blå?

Han ler litt og nikker, bøyer seg og føyser vekk brenneslene som ligger over stien. -- Neste gang må du nok svømme.

Jeg plukker opp en liten stein fra vannkanten og ser på ham, ruller over på siden og kaster den opp i lufta.

-- Men det er mye lettere i Sverige.

Han ler igjen og setter seg ved båthusveggen. Drar litt i snorene på badebuksene og klemmer vann ut av dem med hånda.

-- Ja, sier han, det er kanskje sant.

-- Ellen?

Jeg setter meg inntil stakittet og vrir de løse plankene til side. Kryper gjennom hullet til tante Annas hage og børster bort de hvite flakene fra kjolen.

Fra buskene ved husgavlen hører jeg at radioen står på inne på kjøkkenet. På verandatrappa ligger avisen slått opp ved siden av likørglasset. Jeg sparker av meg sandalene og stiller dem ved veggen. Setter meg i lenestolen og ser på de lange rankene som slynger seg mot taket. Det knepper og skraper i radioen, og idet mormor blir synlig igjen, huker jeg meg fort ned bak rekkverket.

En stund sitter jeg med glasset i hånda, drikker av saften og ser hvordan hun bærer den store skittentøyskurven gjennom hagen. Så reiser jeg meg og går mot bislaget. Stopper på terskelen og kjenner på det heklede draperiet i døra. Det trekker litt fra annen etasje, og mens jeg stryker hånda over rekkverket, tenker jeg på vevstolen innenfor kjøkkenet og på tante Annas fingre som fører skyttelen raskt fram og tilbake mellom de tynne trådene.

I det store soverommet står vinduene på vidt gap.

Jeg stiller meg ved siden av senga og ser på tante Anna som ligger på ryggen med strikkejakka åpen over brystet. Det korte håret har ikke blitt lagt på lenge, det bøyer seg utover i tuppene, og blomstene på sollivet ser nesten gjennomsiktige ut i det skarpe lyset.

-- Tante Anna, hvisker jeg.

Hun svarer ikke. Jeg setter meg på stolen foran skatollet. Trekker ut de små skuffene og ordner alle smykkene i en lang rekke foran meg. I en av eskene ligger kjedet med de brune steinene, jeg henger det rundt halsen og hører hvordan hun vrir på seg og sukker. Reiser meg og smyger forbi senga, stopper ved nattbordet og drar igjen døra til kleskottet etter meg.

På hyllene er det stablet kofferter og esker. En ramme står lent mot veggen, og langs den ene veggen henger kjolene tett sammen. De mørke tøyene lukter gammelt papir. Hatten med de lange fjærene stikker fram oppunder taket.

-- Er det noen der?

Fort klatrer jeg ned fra krakken og blir stående i døra.

-- Jaså, er det du, Ellen.

Hun setter seg opp i senga og stryker hånda over pannen, nikker til meg at jeg skal sette meg.

-- Får jeg se på deg, sier hun. For du er vel nyklipt nå igjen?

-- Ja.

-- Er det Ester som har vært framme med saksa?

-- Nei, sier jeg. Det er morfar.

Hun ser mot vinduet og retter på putene som står lent mot sengegjerdet. -- Det halskjedet der kler deg jammen riktig bra.

Jeg bøyer hodet og pirker på de glatte steinene. Veier dem forsiktig i hånda.

-- Men nå må du fortelle om Sverige. Var det ikke spennende å komme til et annet land?

Hun fomler etter brillene på nattbordet.

-- Det var litt varmt.

-- Og mer?

-- Det var bare varmt.

-- Ja, her har det vært stekende hett. Men hva kan man gjøre med det? I denne temperaturen orker man jo knapt være ute lenger. Du ser selv hvordan jeg legger meg til å sove midt på dagen.

Jeg sitter stille med hodet lent mot sengegjerdet. Fører fingrene inn under tante Annas jakke og kjenner på den varme huden.

-- Hvorfor har du ikke noe hår på armene? sier jeg.

Hun ler og holder armen opp foran seg.

-- Noe hår på armene har jeg aldri hatt. Og ikke på beina, og knapt noe annet sted heller.

Hun dytter til meg i siden.

-- Men hvordan står det egentlig til med Ester? Hun har det vel fint der i Sverige?

-- Ja.

-- Er hun alene?

Jeg rister på hodet.

-- Nei, det har ingen godt av, sier hun og smiler.