Et fotografi av en hest med rytterens hode klippet bort lå i plastlomma til førerkort, og bak det et foto av et akvarium. Jeg tok ut bildene og studerte dem. Mohairgenseren, hendene stramt om tøylene, beina iført ridebukser og ridestøvlene festet i stigbøylen. Jeg antok at bildet var tatt i puberteten, at hun hadde hatt det med på skolen for å vise fram hesten til noen venninner og at en eller annen gutt i klassen, sikkert en som var forelsket i henne, hadde nappet det fra henne, ropt ut om det, om den forferdelige hjelmen, etterlignet ansiktsuttrykket hennes (det salige smilet til en tenåringsjente som behersker hest) og etter mye om og men, gjerne ved hjelp av et par venninner, fikk hun fotoet tilbake og klippet seinere sitt eget hode vekk fra det. Jeg så på fotoet av akvariet og oppdaget en liten gul fisk nede i det venstre hjørnet. Jeg sjekket pengene, hun hadde fire hundre franc som jeg brettet rundt de to bildene og puttet i lomma. Så kastet jeg lommeboka i søpla.

Toget tutet lenge foran en tunnel. Utenfor toalettdøra sto Sofie med armene i kryss. Er det noe? sa jeg. Jeg må på do, sa hun. Hun gikk forbi meg og lukket døra bak seg, men jeg kunne høre at hun åpnet den igjen. Jeg snudde meg. Du, sa hun med hodet ut av døråpningen, hvis du kanskje har lyst, kan jeg spandere en øl på deg. Bare hvis du har lyst, sa hun. Gjerne, sa jeg. Det er så deilig å snakke med noen andre. Ja, sa jeg. I bistrovogna kjøpte jeg to øl og betalte med en 100 franc-seddel. Sofie kom inn i vogna, jeg rakte henne den ene flaska og foreslo at vi kunne sette oss et annet sted, at det sikkert fantes en tom kupé et sted. Hun så litt nølende på meg og spurte om jeg var ettersøkt for mord eller noe. Vi lo. Nesten, sa jeg, nei, jeg bare liker ikke steder med så mange folk. Hun nikket. Vi fant en ledig kupé i en av de gamle vognene med røde vinylseter og hattehylle, lengst bak i toget. Sofie så skremt ut da jeg tente en røyk. Det er ikkerøyk-kupé, sa hun, og jeg må fortsatt smile når jeg tenker på hvordan jeg nesten syntes jeg kunne se det krible i magen hennes da hun også tente en røyk. Da ølene var tomme insisterte hun på å kjøpe to. Det var jo egentlig hun som skulle spandere, sa hun.

Hånda hennes grov dypt i skulderveska og rotet rundt på bunnen av den. Jeg så ut av kupévinduet, en opplyst lagerbygning med høye gjerder rundt ble raskt til en lysende prikk i landskapet, jeg husker det godt fordi jeg et øyeblikk ønsket å være der ute og bli til en sånn prikk. Hun tømte innholdet av veska ned på setet ved siden av seg. Ble hektisk i bevegelsene. En leppestift trillet ned på gulvet og jeg plukket den opp. Finner du ikke lommeboka, sa jeg. Hun svarte ikke, bare fortsatte å løfte på tingene i setet. Faen, sa hun og så på meg. Jeg finner ikke lommeboka. Kanskje du har den et annet sted, sa jeg, i kupeen din eller noe. Nei, sa hun, jeg vet at den skal være her. Hun løftet på tingene en gang til. Vi må finne den, sa hun. Jeg har penger, sa jeg. Nei, sa hun, det er ikke det. Det er der jeg har alle kort, bilder, alt. Da leter vi, sa jeg, vi går gjennom hvor du har vært, så går vi den veien tilbake. Vi lette kanskje en time. Til slutt ble jeg lei, hun ville ikke gi seg, jeg gikk inn på doen og plukket lommeboka ut av søppelkassa. Her, sa jeg, den lå på gulvet. Kanskje ikke så spontant som jeg ville, men det spilte ingen rolle. Hun omfavnet meg. Sa hun var evig takknemlig. Jeg skjøv henne litt unna, sa at hun måtte se over om noe var borte. Hun kikket inn i den og konstaterte at pengene var borte. Og bildet av Otto, sa hun. Otto, sa jeg, er det kjæresten din? Hun lo. Det er fisken min, sa hun. Sært, sa jeg, bilde av en fisk i lommeboka. Hun lo igjen. Ikke like sær som den som har stjålet det, sa hun. Vi lo. Jeg spanderte mer øl og da vi sa hadet om morgenen i den store hallen på Hamburg Hbf, utvekslet vi adresser.

Det første brevet fra Sofie, poststemplet i Praha, lå i postkassa da jeg kom hjem fra København. Hun ville vi skulle treffes så snart hun kom hjem og håpet at jeg ville treffe henne også. Nederst på arket hadde hun skrevet telefonnummeret sitt. Ring da vel! sto det med store bokstaver ved siden av nummeret. Etter to måneder, en kveld jeg kjedet meg, ringte jeg og spurte om hun ville treffe meg. Hun avlyste en annen avtale og en time seinere satt hun overfor meg på en kafé i sentrum. Jeg forklarte at jeg ikke hadde noen penger akkurat nå, om kanskje jeg kunne låne til en kaffe. Sofie smilte og sa at hun likevel skyldte meg noen øl fra togturen, om ikke jeg heller ville ha det? Jeg sa at hun ikke skulle tenke på de ølene fra togturen, at jeg kunne kjøpe øl til henne neste gang. Etter fem--seks pils spurte hun om ikke vi skulle gå. Jeg foreslo at vi skulle ta en pils til og så gå. Sofie sa at hun ikke kunne drikke mer, hun skulle på jobb dagen etter, men om jeg ville kunne jeg godt ta en til. Jeg takket ja. På veien hjemover følte jeg meg ikke full da jeg snakket om hvor fantastisk hun var. Hvor høyt jeg, ja faktisk, elsket henne og da vi stoppet opp foran porten til gården hennes og hun sa at hun ikke ville ha meg med inn fordi jeg kom til å angre på det seinere, så talte jeg nærmest i tunger. Jeg sa jeg trodde vi hadde noe å bygge videre på, noe som kunne bli stort. Seinere, da jeg våknet ved siden av henne og stirret rett inn i akvariet hvor Otto svømte sorgløst rundt, tenkte jeg bare på å komme meg vekk derfra og aldri se henne igjen.

Jeg så henne en gang til. Vi gikk på hver vår side av veien, på hvert vårt fortau: hun nedover og jeg oppover. Overbevist om at hun ikke hadde sett meg, snudde jeg meg mot det nærmeste butikkvinduet og ventet på at hun skulle passere. I speilingen fra vinduet, noen steder avbrutt av de rosa og lyseblå babyklærne i vindusutstillingen, så jeg henne løpe ut i veien. Jeg snudde meg, hørte trikken ringe og så henne falle i bakken med blikket festet på meg. Hun hadde sett meg og blikkene våre hadde møttes et lite øyeblikk. Det høres kanskje rart ut, men jeg snudde meg tilbake mot butikkvinduet og i vinduet så jeg folk strømme til foran trikken. Jeg måtte tenke, hun hadde sett meg, men kunne det bevises at jeg hadde sett henne? Nei, konkluderte jeg og snudde meg og rakk akkurat se noen hjelpe henne halvveis opp før jeg gikk videre.

Jeg åpner konvolutten med brevet som jeg skrev, men aldri sendte til henne. I brevet skriver jeg at jeg elsker henne og at jeg har tatt henne for gitt så altfor lenge. At jeg ikke vil at vi skal drive vekk fra hverandre, at vi må holde kontakten. I en av skrivebordsskuffene ligger alle brevene hun sendte meg som jeg aldri besvarte, flere av dem er fortsatt uåpnet. Jeg skrev aldri til henne, med unntak av dette ene brevet, og det kan vel knapt telle, ettersom jeg aldri sendte det. Dessuten må jeg ha vært full, bokstavene blir større og større nedover det ulinjerte arket. Det mest urovekkende er at den siste setningen ikke er fullført og at streken sklir over og ut av arket, noe som tyder på at jeg også sovnet mens jeg skrev det.

I begravelsen var det ingen kjente, men jeg skjønte hvem som var moren. Sofie hadde ligget i koma i flere uker, og en av de dagene, i et innfall, hadde jeg dratt opp til sykehuset for å se henne. Da jeg kom fram til rommet, kikket jeg inn og så moren sitte ved et bord og legge kabal. Jeg mumlet at jeg hadde gått feil og lukket igjen døra. Moren så ikke engang opp, men jeg skjønte at det måtte være henne. Etter seremonien gikk jeg bort til henne og sa at Sofie hadde vært et usedvanlig vakkert menneske. Jeg mente det. Så sa jeg noe uten å tenke meg om. At jeg hadde villet bli far til barna hennes. Hun så på meg og begynte å strigråte. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg hadde gjort, så jeg la armene rundt henne og kjente de store brystene hennes klemme mykt mot magen. Vi ble stående og vugge gråtende sammen. En mann i mørk dress stilte seg bak henne og kremtet. Nora, sa han og smilte unnskyldende til meg. Nora, vi burde gå nå. Nora slapp taket i meg og snudde seg mot mannen, mumlet noe til ham. Han svarte noe som jeg heller ikke kunne høre. Han så på meg og strakte fram hånda. Unnskyld, sa han, jeg hadde ingen anelse om at det var deg. Per Oddvar, sa han og ristet hånda mi. Jeg sa navnet mitt og vurderte å si at jeg ikke var Sofies kjæreste, men klarte ikke. Dessuten, jeg likte det. Nei. Jeg elsket det. Vi var sammen om dette. Det var vår felles sorg. En sorg jeg følte like sterkt som dem. Eller sterkere. De potensielle barnebarna de så forsvinne var mine barn. Jeg var fortsatt ung, men ville jeg noen gang kunne klare å komme over tapet av min tiltenkte? Neppe. Strigråtende kastet jeg meg om halsen på Per Oddvar. Min ulykke var bare såvidt begynt.

Nora presenterte meg for alle. Tanter, onkler, bestemødre, nevøer, kusiner, fettere. Jeg diktet opp en rørende historie om en skitur i marka. Om Sofie som kom gående mot meg, om de snødekte flatene, sola på himmelen. Hun sittende ved siden av meg, hun skrelte en appelsin og sa at hun var lykkelig. Stemningen ble god. Kanskje for god. Nora sa at Sofie måtte ha elsket meg, sånn som hun hatet å gå på ski. Du skulle sett henne, sa jeg, hun var flott. Per Oddvar lurte på om jeg var glad i gå på ski. Ja, sa jeg. Jeg hadde vært kretsmester og måtte ut i marka så ofte jeg hadde mulighet. Må gå fra meg litt. Han nikket og sa at han forsto. Da alle var gått ble Nora, Per Oddvar og jeg sittende og bla i et fotoalbum fra da Sofie var liten. Nora stoppet opp ved et bilde av Per Oddvar på gårdsplassen i brun saueskinnsjakke ved siden av en grønn barnevogn. Se, sa hun, se som du ligner på Per Oddvar. Hun hadde rett. Vi lignet. Tøff jakke, sa jeg og nikket anerkjennende til Per Oddvar. Synes du, sa Nora og så på Per Oddvar. Vi har vel den et sted. Sikkert på loftet, sa han. Vil du ha den, sa hun og så på meg. Å nei, sa jeg. Slutt å tull, sa Per Oddvar. Kom på middag søndag, så skal jeg ha funnet den fram. Nora så på meg. Vil du det, sa hun. Jeg nikket. Per Oddvar insisterte på å kjøre meg hjem og da vi etter mye diskusjon fram og tilbake endelig satt i bilen, bestemte Nora at vi skulle kjøre opp til Sofies leilighet. Jeg forsøkte ikke å protestere, kjente bare en anelse kvalme vokse i meg. Sofie var død. Det visste jeg selvfølgelig at hun var, men først nå var det virkelig klart for meg at hun ikke kom til å sitte ved middagsbordet neste søndag. At det var en hel del ting jeg hadde trodd at jeg skulle gjøre godt igjen ved å dra i begravelsen, ting som jeg aldri kunne gjøre godt igjen. Heller tvert om.

Nora låste opp døra og så på meg, som om hun med blikket ville prøve å gi meg støtte til å klare dette gjensynet med det hun sikkert forestilte seg som vårt elskovsrede. Vi gikk inn i den mørke gangen og jeg trakk inn den fremmede lukta. Først tenkte jeg at sånn lukter det i en leilighet hvor noen har dødd. Det var selvfølgelig en idiotisk tanke, hun hadde jo ikke vært der siden seinest om morgenen den dagen jeg så henne falle i asfalten foran trikken. Jeg trakk inn lukta igjen og prøvde å gjøre den til min. Eller vår. Jeg forsøkte å plassere meg selv i denne lukta -- dele den opp mellom oss og gjøre litt til hennes og litt til min. Det var et håpløst prosjekt. Ingenting her minnet om den lukta jeg kjente på hybelen min når jeg kom tilbake etter å ha vært ute en hel dag i friskere luft. Den sursøte blandingen av våte håndklær, tobakk, kaffe og skitten oppvask fantes det ikke spor av her. Vi gikk innover i leiligheten, mot stua, og Nora famlet langs veggen før hun fikk skrudd på lyset. Jeg dro ikke kjensel på noe som helst og lette febrilsk gjennom rommet etter noe å peke på, fortelle en historie om eller bare bli rørt av. Ingenting. Ganske skummelt, sa Per Oddvar, jeg har vært her hver dag og fremdeles synes jeg det er skummelt. Jeg nikket og kjente kvalmen rive tak i meg -- jeg rakk ikke engang spørre om hvor badet var, før jeg satt på knærne og spøy utover tregulvet. Foran meg på gulvet var rester av begravelseskaffen: bløtkake, sjokoladekake, wienerbrød og kiwikake.

Etter at Per Oddvar hadde vasket over gulvet og Nora hadde strøket meg gjennom håret og et utall ganger sagt at det sannsynligvis var en sorgreaksjon, gikk vi inn på soverommet. Otto, sa jeg nesten overbegeistret. Per Oddvar løftet en gul boks fra kommodeskuffen og rakte den mot meg. Vil du? sa han. Jeg forsto først ikke hva han mente, men nikket og tok i mot boksen. Jeg så på den, så de brune tegningene av fisker og åpnet den. Jeg plukket litt opp mellom fingrene, det luktet forjævlig og jeg kjente at jeg ble kvalm igjen. Så gikk jeg mot akvariet og tenkte: Hva skjer nå? Holder jeg fingrene over vannet til fisken har hoppet opp nok ganger til å spise seg mett? Otto lå i vannet rett under de sammenknepne fingrene mine og gjorde ingen tegn til å hoppe. Jeg slapp de små, merkelige flakene i vannet og vurderte et øyeblikk å beklage at jeg hadde mistet dem, men reaksjonene fra de to uteble, dermed også min beklagelse. Otto svømte opp til vannoverflata og begynte å spise. Jeg hadde gjort det riktig og puttet fingrene i boksen igjen, da brøt Per Oddvar inn. Jeg har vært her hver dag, sa han, en neve er mer enn nok. Kanskje du ville hatt med deg Otto hjem, sa Nora. Jeg snudde meg og så på dem. Per Oddvar så på Nora og Nora på meg. Hun smilte. Jeg kan ikke det, sa jeg og så på Per Oddvar samtidig som jeg kjente den bedritne lukta fra boksen trenge inn i neseborene. Klart du kan, sa hun, ikke sant, kjære? Hun så på Per Oddvar. Hvis han vil, sa Per Oddvar, hvis han ikke er for mye på farten. På farten, sa Nora. Ja, jeg mener, det er jo en del ansvar knyttet til det å ha kjæledyr i huset, sa han. Kjæledyr, tenkte jeg og skrudde igjen lokket på boksen. Tror du at du ville klare å bære det ansvaret, sa Nora som om hun gjorde narr av mannen sin. Ærlig talt trodde jeg ikke at jeg ville klare det ansvaret og jeg var sikker på at jeg ikke ville ha det, men Nora hadde åpenbart dannet seg et litt annerledes bilde av sin, ja jeg må vel si: svigersønn. Jeg måtte svare deretter. Selvfølgelig, sa jeg. Det er ikke noe problem, sa jeg. Nora så triumferende mot Per Oddvar og selv om det ikke var nødvendig og i alle fall ikke sant, la jeg til: Jeg er heller ikke noe særlig på farten. Det var det som skulle til, eller mer enn det som skulle til. Så satt jeg i bilen, på vei hjem til meg selv med Otto i en gjennomsiktig pose og akvariet fastspent med sikkerhetsbeltet ved siden av meg. Med økende kvalme og fingre som stinket av det avskyelige fiskeforet. Enda en gang så jeg for meg Per Oddvars lidende, langsomme bevegelser mens han pakket ned akvariet. Han var en mann som var blitt fratatt alt. Jeg hadde tatt alt sammen, og jeg hadde ikke villet ha noe av det.

Jeg spiste middag med dem en gang i uka, som regel om søndagene, og Nora ringte meg flere netter hun ikke fikk sove. Ofte var jeg halvt i søvne mens hun snakket til meg, og sa mm og hm nesten automatisk så hun skulle forstå at jeg var der. Av og til, ikke ofte, duppet jeg av, men våknet alltid når hun sa: Er du der? På nyåret, etter fire måneder, begynte jeg å bli lei og kom sjeldnere og sjeldnere. Fant på dårligere og dårligere unnskyldninger for ikke å komme. Jo sjeldnere jeg kom, desto oftere ringte Nora. Enkelte netter trakk jeg ut ledningen for å få sove, men neste natt ringte hun igjen og spurte, har du funnet deg en ny? Har du kommet over Sofie? Og jeg løy om en natt hjemme hos foreldrene mine. En kamerat med kjærlighetssorg som ønsket at jeg overnattet hos ham. Det var lørdag og jeg var blakk og ville egentlig ut. Jeg hadde ikke vært hos dem på tre uker og Nora inviterte til treretters middag og bøttevis med rødvin som hun sa. Dessuten hadde Per Oddvar en overraskelse. Jeg tenkte at det gikk an å drikke litt der først, kanskje til og med få lånt noen penger, og så gå ut seinere. Så satt jeg der ved bordet, hadde drukket litt vel hardt og spist for resten av uka. Per Oddvar smilte til Nora, tørket seg om munnen med servietten og reiste seg fra bordet. Du er vel fortsatt ledig i påsken? sa Nora. Fortsatt? tenkte jeg og skjønte at jeg måtte ha svart bekreftende på at jeg ikke var opptatt i påsken. Ja, sa jeg, jeg tror det. Per Oddvar kom tilbake med et lite hefte og en katalog. Vi skulle reise til Hellas i påsken, sa han og smilte. Vis bildet av hotellet, sa Nora. Ti dager med sol og strand, sa Per Oddvar og blunket til meg. Vis bildet da, sa Nora. Per Oddvar fomlet litt, la billettene på bordet, bladde hektisk i katalogen. Endelig slo han opp katalogen og la den ved siden av tallerkenen min og pekte på et bilde av en høy, hvit bygning med et stort, laguneformet basseng. Det er femstjerners, sa han. Nora smilte. Du får selvsagt eget rom, sa hun. Hva skal jeg si? sa jeg. Per Oddvar smilte og ristet på hodet. Si takk, sa Nora. La oss feire.

Etter kaffe og cognac duppet Per Oddvar av i stolen. Nora vekket ham og ba ham re opp til meg på gjesterommet i kjelleren. Jeg prøvde kanskje først å nekte, men husker at jeg følte meg tung og sliten, at jeg ikke orket tanken på å gå hjem. Per Oddvar så forvirret og resignert på henne fra bak brilleglassene. Kom igjen, sa hun og han sjanglet ut. Nora åpnet en ny flaske vin. Fortell mer om deg og Sofie, sa hun. Fortell den historien om da dere var på piknik. Jeg mistenkte at Nora skjønte at jeg bare hadde løyet og jeg hadde begynt å gå surr i historiene mine for lenge siden. Fortell da, sa hun og tok en dyp slurk av rødvinsglasset. Lidenskapsløst begynte jeg å fortelle den historien jeg trodde hun mente. Jordbærene, sa hun, du må ikke glemme jordbærene. Jeg fortalte om jordbær og da jeg var ferdig, lente hun seg mot meg og klemte meg inntil seg. Munnen hennes søkte seg mot min. Vi kysset. Hun trakk seg unna og så på meg. Hun lo. Vi får legge oss nå, sa hun og viste vei ned kjellertrappa. Det var kaldt i rommet og luktet rått. Jeg husker også noen rosa lampetter på hver side av senga som så ut som bordlamper, bare delt i to og hengt opp på veggen. Nora kastet seg ned på senga. Kom, sa hun og smilte. Jeg må på do, sa jeg og gikk inn på badet. Jeg så på meg selv i speilet. Herregud, tenkte jeg. Jeg må vekk herfra, jeg kan si det til henne, ”dette går ikke”, kan jeg si. Nora banket på døra, spurte om jeg kom snart. Ja, sa jeg og kikket på panna som rynket seg av seg selv og virket umulig å få til å slappe av. Hun lå naken på senga. Nora, sa jeg, dette går ikke. Kom, sa hun, sett deg. Jeg satte meg på sengekanten med ryggen til henne. Hun la armene om halsen min og kysset meg på kinnet. Det går ikke, sa jeg. Så veltet hun meg ned på senga og la seg over meg. Tror du jeg betaler alt mulig for deg, for at bare du skal ha det moro, sa hun. Jeg så på henne, oppdaget et merkelig blikk jeg ikke kan huske å ha sett før. Så ristet jeg på hodet. Vi kysset igjen og hun begynte å fikle med bukseknappen min.

Nora var borte og det var fortsatt natt da jeg våknet, jeg satte meg opp i senga og tente en av de rosa lampettene. Jeg skulle si det til frokost, alt er bare løgn, skulle jeg si, jeg har aldri kjent Sofie. I verste fall lot Per Oddvar være å kjøre meg hjem. På badet tok jeg en lang dusj før jeg gikk tilbake og satte meg i senga. Til slutt hørte jeg det klirre i flasker fra første etasje og jeg gikk opp. Per Oddvar passerte meg med tomme vinflasker og hilste. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og etter en stund kom Per Oddvar inn og satte seg ned ved siden av meg. Trivelig i går kveld? sa han. Jeg nikket. Føler du deg bedre, sa jeg. Jada, sa han, fin nå, Nora kommer om et øyeblikk. Jeg tenkte på å si det med en gang, bare til ham, men så tenkte jeg at jeg ville se på Nora da jeg sa det. Nora kom inn uten å se på meg. Hun ga Per Oddvar et kyss på kinnet og satte seg. Det med Sofie, sa jeg. La oss ikke snakke om henne nå, sa Nora og stirret ned i duken. Jeg må si dette, sa jeg. Hva da, sa Per Oddvar. Herregud, jeg har skallebank, sa Nora. Hva med Sofie, sa Per Oddvar. Jeg følte at han gransket meg mer kritisk enn før. Det er løgn, sa jeg, alt sammen er bare løgn. Hva mener du, løgn? sa han. Han er fortsatt deprimert, sa Nora, du må ikke høre på ham. Jeg og Sofie var aldri kjærester, sa jeg. Hva var dere da, sa Per Oddvar. Jeg kjente henne ikke, sa jeg. Jeg møtte henne to ganger. Nå, så, sa han. Nora reiste seg og gikk. Vel, sa Per Oddvar, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg sa ikke noe. Godt at jeg tegnet avbestillingsforsikring, sa han. Så lo han. Og det kan være noe jeg innbiller meg, men jeg syntes det så ut som det var mer liv i øynene hans enn noen sinne. For meg så det ut som det gnistret og at det han prøvde å si var at han aldri hadde likt meg. Det var selvfølgelig ikke sant, men det så sånn ut. Han lo lenge. Jeg får vel kjøre deg hjem, sa han til slutt. Jeg nikket. Eller kanskje ikke? sa han og lo igjen. Jeg nikket.

Jeg krøller sammen brevet jeg skrev til henne, men aldri sendte, og kaster det ut på gulvet. Så går jeg bort til akvariet, stikker hånda ned i vannet og jeg synes det lukter dødt av hånda når jeg trekker den opp igjen. Bare en siste middag, sa hun på telefonen, så du kan få levert tilbake Otto og jakka. En middag, sånn som i gamle dager, sa hun. Du kan ikke bare forsvinne sånn helt uten videre. Jeg kan ikke dra dit, tenker jeg. Jeg må ikke dra dit. Vi er skuls nå. Jeg trekker kontakten til akvariepumpa ut av støpselet. Otto er død, sier jeg høyt til meg selv. Jeg kan kjøpe ny på mandag hvis du bare sier hvordan fisk det er. Otto har vært død i evigheter. Per Oddvar henter deg om en time, sa hun. Jeg finner fram jakka og bretter den sammen, legger den på gulvet. Jeg kan ikke dra dit. På skrivebordet finner jeg en penn, men ikke noe ark. Et brev tenker jeg, jeg kan skrive et brev, så kan Per Oddvar finne det og de kan lese det sammen. Når jeg legger panna mot skrivebordet kjenner jeg at panna må være varm. Hvis jeg er syk, behøver jeg vel ikke åpne selv om det ringer på? Jeg lukker øynene og ser at det virkelig går i svart.