- amatorene.jpg -->Den etterlengtede oppfølgeren til «Budbringeren» innfrir alle forventninger. Æresord!

5

Amatørene

  • Regi: Sletaune, Pål
  • Opphavsland: Norge
En kidnappet rockstjerne, en tafatt, men optimistisk gatekjøkkeneier og en frustrert trommeslager er noe av persongalleriet i Pål Sletaunes nye film.

Sletaunes filmer appellerer til kikkeren i oss. Han og medforfatter Jonny Halberg viser oss rundt i miljøer vi helst ikke ville oppholdt oss for lenge i, og introduserer oss for personer som lever liv i håpløshet og stille desperasjon. Han lar oss fråtse i andres svarte elendighet, men presenterer sine ofre med varme, så vi blir sittende klar med sympatien og trøstende ord. Miljøer og personer er ikke ulike de vi fikk på kloss hold i «Budbringeren», men historien er selvsagt en helt annen.

Ukuelig optimist
Den triste virkeligheten til hovedpersonen Jan (Robert Skjærstad) er bortimot uutholdelig. Han driver et gatekjøkken som aldri har kunder, han bor i en urtrist leilighet i 70-tallsstil sammen med sin dominerende, sytende far (Bjørn Sundquist), og han fikser ikke helt å holde på den mandagsgrå kjæresten Helle (Andrine Sæther).

Jan er heller ikke direkte fiks i tøyet: Hadde Nille-kjeden hatt en kleskolleksjon, ville Jan brukt den til både hverdag og fest. Og gatekjøkkenet hans nærmer seg utkastelse, men det er klart at han skaffer husleiepengene til fredag! For det skal mye til for å knekke optimisten Jan.

Glamouren i «Amatørene» sørger Iver Mo for. Denne importerte og bortimot uspiselige rockstjernen - framstilt med suberb svensk arroganse av Philip Zandén - er en selvopptatt, men populær drittsekk, som stjeler dama til sin desillusjonerte trommeslager Bent (Trond Høvik) uten motforestillinger.

Troverdig
Men etter en prisutdeling blir Iver Mo bortført, og dermed er ballet i gang. Kidnapperne (Bernhard Ramstad og Per Schaaning) er på grensen til å være kompetente, og klarer raskt å skape kaos i noe som tilsynelatende var en enkel affære: å få tre millioner kroner i løsepenger fra Iver Mos plateselskap.

Så går Jan på en deprimerende skogtur, og filmen tar en ny vending for den pengelense gatekjøkkensjefen.

Og mer skal det ikke sies om handlingen. Sletaune leder sine moralsk vaklende personer framover mot det endelige oppgjøret med trygg hånd, og fikser til og med en slutt som er både troverdig og morsom. Du blir sittende og humre og le helt til siste bilde er borte, og det er ikke noe alle komedier får til.