Besøk av kunstnere blir oppfattet positivt av elever og lærere. Men det er snakk om besøk, vertskap og gjester.

Kulturell skolesekk til alle barn i Norge taler ministrene for kultur og utdanning om i harmonisk duett om dagen. Hører vi lyden av nok en slående metafor som heises opp og daler ned igjen lenge før den har vært i berøring med klare mål, konkret innhold og økonomiske midler?

Det må politikerne selv svare på. Det spørsmålet jeg vil dvele ved, er hva den kulturelle skolesekken kan bli ved å få en riktig forankring. Etter min vurdering er det mulig å forankre «sekken» på to måter. Man kan ensidig ta utgangspunkt i erfaringer med å formidle kunst til barn ved hjelp av kunstnere og kulturformidlere, eller man kan starte i skolens læreplanverk (L97) og klarlegge hvordan kunst og kunstnere kan bidra til at planverkets intensjoner blir virkeliggjort.

Selv om, eller nettopp fordi jeg representerer det mest omfattende tiltaket med kunstformidling i norsk skole - Rikskonsertenes skolekonsertordning - vil jeg argumentere for en sterk og tydelig forankring i grunnskolens læreplanverk.

La meg først si litt om hvor vi risikerer å ende om vi ensidig tar utgangspunkt i eksisterende kunstformidlingsprosjekter, uansett hvor vellykkede mange av dem er. En slik skolesekk risikerer å forbli et tillegg til selve skolen fordi to profesjonsgrupper vil forholde seg til hverandre som henholdsvis verter og gjester. De fleste skolefolk og kunstfolk vil være enige om at alle barn bør møte og oppleve musikk, teater, billedkunst, dans, litteratur og andre kunstuttrykk i skolen. Erfaring tilsier også at kunstnerbesøk stort sett blir oppfattet positivt av elever og lærere. Allikevel er det tale om besøk, som ikke alltid kommer når det passer, sett fra vertskapets side, eller i ønsket form, eller med den forberedelse eller forventning besøket gjør krav på.

Kunstnerne på sin side kan lett komme til å betrakte skolen enten som misjonsmark eller som marked. Både misjonærers og selgeres intensjoner kan i seg selv være de beste. Men skolen skal naturligvis ikke være verken misjonsmark eller marked. Skolen er en arena for læring - læring i vid betydning. Opplevelse av kunst er en viktig del av læringsprosessen for alle alderstrinn. Men de må ikke isoleres fra andre impulser og prosesser. Hos voksen og barn skjer det en gjensidig påvirkning mellom opplevelse, kunnskap, erfaring, refleksjon og undring. For at den kunstneriske opplevelse skal få den rette betydning, må den settes inn i en helhetlig intellektuell og emosjonell ramme, ikke være et tillegg til det «egentlige».

Faren er også at med denne varianten av «sekken» som utgangspunkt, vil det faglige engasjementet og den innholdsmessige debatten bli høyst begrenset. Den vil stanse ved hvilken kunst som skal i sekken og hvem som skal velge den ut. Det vil bli tautrekking mellom dem som mener det er presentasjoner av profesjonell kunst som er viktigst for elevene, dem som ser de største verdiene i nærmiljøets amatørvirksomhet, og dem som vil satse mest på elevenes egen aktivitet.

For oss som arbeider med kunstformidling, kan veien fram til elevene synes lang om den må gå om planverkets pedagogiske retorikk. Allikevel, en virkelig innomhus forankring vil kunne gi kunsten den plass i helheten i skolen som vi hele tiden jobber for at kunsten skal ha i samfunnet. L97 er en tykk bok, men det er flott lesning! Innledningsdelen løfter på en nesten gripende måte fram et verdigrunnlag som sprudler av sjenerøsitet i menneskesyn og trekker tråder langt ut i et bredt humanistisk verdisyn. Det begynner og slutter med det mangfoldige register av egenskaper og det nesten grenseløse potensial for utvikling ethvert menneske starter sitt liv med, og som skolen skal gi næring til.

Fra dette ståstedet blir det virkelig meningsfullt å snakke om kunst i skolen. Herfra kan man oppnå at kunstuttrykkene blir virkelige og viktige byggesteiner i læringsprosessen, og dermed i de unges liv. Dette utgangspunktet legger til rette for at kunstnere og kunstformidlere blir nyttige samarbeidspartnere for rektorer, lærere og andre ressurspersoner i arbeidet med å gjøre norske skoler til kraftfulle læringsarenaer for alle elever.

Skolen skal bidra til utvikling av alle elevens egenskaper, slik at det unge mennesket kan få fast grep om sitt eget liv i de voksnes samfunn. Det stilles store krav til dette grepet, ikke minst på det emosjonelle og kommunikative plan. Gjøres den kulturelle skolesekken til et klokt tilrettelagt, helhetlig prosjekt, kan den gi skolen en gruppe medaktører som vet mye om å utforske og anvende menneskets mange uttrykksmidler, og om å kommunisere om menneskelige og emosjonelle forhold. I kunstnerne møter vi mennesker som tolker og kommenterer både historien og vår egen tid, og som gir den menneskelige skaperevne grenseløse utfordringer. Barn bør møte slike mennesker og arbeide sammen med dem. For vi vet at når mennesket i ung alder får utviklet et stort repertoar av uttrykksformer, behøver det ikke å skyte eller slå for å få meddelt seg, også om sin frustrasjon! Vi vet også at mennesker som har hatt mulighet til å besøke hverandres kulturelle verksteder og tankeverdener - og til og med skapt noe sammen og investert noe av egen identitet i noe utenfor seg selv - ikke så lett tråkker på hverandre! Og at mennesker som har kontakt med sin egen kreative styrke, lettere kan akseptere sine svakheter!

Om det blir slått fast at den kulturelle skolesekken skal være et helhetlig prosjekt med forankring i skolens verdisyn og mål, kan kunstnere, kulturformidlere og lærere sammen gå i gang med å gi sekken innhold. Og utgangspunktet er det beste, for her blir ikke utfordringen å begrense, men å åpne opp. I dette skolesekkprosjektet er helhetene og sammenhengene viktige. Derfor må det være rom for et mangfold av disipliner og arbeidsformer: enhver kunstart og uttrykksform, det nære og det fjerne, det profesjonelle og det amatørmessige, det historiske og det ennå ikke skapte.

Noen av de store utfordringene i prosessen vil jeg antyde. Det må etableres en felles forståelse av hva kunstens rolle og muligheter i forhold til skolens planverk innebærer. «Sekken» må defineres på to plan: konseptet med sine nesten ubegrensede muligheter når det gjelder innhold, pedagogiske grep og organisasjonsform, og de konkrete kunstformidlingstiltakene som skal sikre at dyktige kunstnere og kunstformidlere blir innlemmet i skolen. Disse tiltakene vil kreve særlige samarbeids- og beslutningsstrukturer, organisatorisk infrastruktur, kompetanse og økonomi for å kunne realiseres. Det må utvikles en didaktikk som forstår og utnytter opplevelsen i helhetlige læringsprosesser. Det må bevilges penger slik at den enkelte skole kan utvide sin aksjonsradius og gjøre aktiv bruk av kulturressurser som finnes i ethvert lokalsamfunn. Her er utfordringer som det må tas tak i både lokalt, regionalt og sentralt.

På lengre sikt vil prosjektet framtvinge endringer i skolens omgivelser. Kunstnerutdanningen må gi kunstnere et bedre utgangspunkt for å kommunisere med barn og spille på lag med lærere. Lærerutdanningen må gi nye lærere et bedre utgangspunkt for å spille på lag med kunstnere. Etter- og videreutdanningstiltak for både kunstnere og lærere vil det være stort behov for fra første dag. Og til slutt, skoleanlegg må tilrettelegges for kunstformidling og kunstneriske prosesser.

Er prosjektet for stort? Naturligvis er det for stort - hvis resultatene skal foreligge om et år eller to. Men hvis vi godtar at det her er snakk om langsiktig investering, er det bare ett spørsmål som teller: er dette en klok og viktig investering?

Svaret kan knapt diskuteres. Det er en svært viktig og en svært klok investering. For noe bedre investeringsobjekt enn unge menneskers menneskelighet har jeg vanskelig for å tenke meg!

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no