- sansenes2.jpg -->Etter 25 år bak lås og slå slippes Nagisa Oshimas seksuelle kaskader løs på oss nordmenn, og det tåler vi nok. «Sansenes rike» er i alle fall interessant.

4

Sansenes rike

  • Regi: Nagisa Oshim
  • Opphavsland: jap.
LOVLIG: Regissør Nagisa Oshima nekter seg ingenting av seksuelle skildringer i den forbudte «Sansenes rike».

LOVLIG: Regissør Nagisa Oshima nekter seg ingenting av seksuelle skildringer i den forbudte «Sansenes rike».

Da filmen ble vist i Cannes i 1976, var det slik oppstandelse i dørene at en amerikansk journalist skal ha gått rett gjennom en glassvegg - forhåpentlig uten å skade de kroppsdeler som her spiller hovedrollen. Det er ikke bare i Norge Oshimas merkelige verk har møtt motstand. Han fikk atskillig motbør i hjemlandet, filmen ble beslaglagt i Berlin og har ligget nedstøvet i årevis i flere land enn Norge. Fortsatt diskuteres det altså om Nagisa bedriver halvporno, porno eller kanskje kulturell kritikk.

Sex og død
«Sansenes rike» er basert på en sann historie. Den dreier seg om kvinnen Sada, nyansatt tjener for en bordellmamma, og hennes galopperende seksuelle besettelse for Kichi, bordellmammaens ektemann.

Deres forhold er løssluppent fra første stund og utvikler seg til å bli frenetisk intenst med kvinnen som den stadig mer kontrollerende part. Hun tåler ikke at han har sex med sin kone og er avhengig av hans penis, som dermed er i sving nær sagt døgnet rundt. Aktivitetene grenser mer og mer mot det masochistiske i denne skildringen av dragningen mot sex og død. Særlig mannlige seere bør være obs på slutten.

All grunn til honnør for skuespillerne, som holder det gående på silkeputene i en time og 40 minutter uten å miste verdigheten. På alle måter en kjempejobb. Og Oshima viser at det er mulig å presentere råknulling omtrent like lenge uten å forfalle til pornografi. Han har en klar historie om et forhold med fatale konsekvenser og en estetikk japanere dyrker - renskårne, fargesterke bilder med nydelig bruk av lys. I stil står han til, ja, seks.

Repetisjon og provokasjon
Interessen for kroppsøvelsene fortar seg med repetisjonen og etter som noen muligens tilsiktede pussigheter minner om seksuell slapstick. Merk bruken av egg. Det er dessuten fullt mulig å innvende at et besettelsesforhold kunne vært skildret med langt mindre sex og mer personoppbygging. Verken Sada eller Kichi interesserer som annet enn redskaper for sitt begjær. Også det kunne vært bedre forklart. Dermed kan vi spørre om Oshima er ute med provokasjon for provokasjonens skyld, om han kaldt beregnet sitt måpende publikum.

Nå er det et poeng i seg selv å bryte tabuer. Da er det interessant at denne murbrekkeren i faget ikke har ført til veldig mange tilsvarende seksuelle oversvømmelser i vanlig spillefilm. I et samfunn opptatt av sex rekker det fortsatt med en omgang eller tre på lerretet. Da Patrice Chéraus «Intimacy» viste store doser reelle sengeøvelser på årets Berlin-festival, vakte derfor også den oppmerksomhet. I 2001 blir det likevel mer skvulp enn bølger.

Reaksjoner og spørsmål
Enkelte - dere vet hvem dere er - vil opplagt bli støtt av «Sansenes rike». Og hva skal vi med kultur, om den aldri støter? Men vi andre? Om Oshima ikke var blitt fotfulgt verden rundt, om filmen ikke var forbudt i 25 år, ville bølgene antakelig ha lagt seg i rimelig tid. «Sansenes rike» er kanskje like interessant for de offentlige reaksjonene mot den og spørsmålene rundt den som i seg selv. Det gjør den severdig nok.

 

Les også