ANTIKKEN: I det gamle Hellas var seksuelle forhold mellom menn og yngre gutter vanlig og til dels akseptert. Ofte hadde forholdene karakter av mentor-protesje: Den eldre var den yngres lærer og veileder.
Foto: SCANPIX |
 | 
EROS: I vestlig kunst er bildet av det nakne barnet gammelt og velkjent. Først som et bilde av kjærlighetsguden Eros, også kjent som Cupido eller Amor (her i Caravaggios utførelse), deretter som et bilde på uskyld.
|
| 
ALICE-MODELL: Spekulasjoner går om forfatteren Lewis Carroll var pedofil. Det er ikke først og fremst bøkene hans som har ledet tankene dit hen, men kunstfotografier som forfatteren tok av småjenter. Blant dem var 10-årige Alice Liddell, som ble modell for hovedpersonen i «Alice i Eventyrland» (1865). Flere forskere har avvist påstanden, og hevder at Carroll bare var normalt glad i barn.
Foto: SCANPIX |
| 
LADGE LOLITA-PIPPI: - Ideen om Lolita ligger nært Pippi. Hvorfor de har valgt å la henne være slik i filmen, vet jeg ingeting om, sier Torsson til Aftonbladet. Han hevder videre at formålet hans er å sette søkelyset på hvor utsatte barn er, og hvordan voksnes syn på barn har forandret seg.
Foto: SCANPIX |
|
Den svenske kunstneren Palle Torsson sjokkerte Astrid Lindgren og Pippi-venner med sine stillbilder av 9 år gamle Pippi i rollen som en Lolita. Vi reagerer med vantro på de samme bildene vi så i barnefilmene om Pippi. - Den amerikanske kulturhistorikeren Camille Paglia sa at hvis man i dag hadde laget noe av det som ble laget i gresk kunst og renessansekunst, hadde man hatt politiet på døra med en gang, sier Knut Ljøgodt, konservator ved Nasjonalgalleriet.
- Jeg synes selvfølgelig at det å framstille barn i seksuelle situasjoner er uakseptabelt. Men det finnes jo også eksempler på kunst som blir helt feiltolket. Vi lever i en hyklersk tid, hvor vi lar overgrep finne sted. Men så snart en framstiller barn uten klær, som jo er en kunstnerisk tradisjon, så blir det masse hyl og skrik. Det er en slags ny dobbeltmoral.
Lolita
I romanen «Lolita» av Vladimir Nabokov forelsker Humbert seg i stedatteren sin, tolvåringen Lolita. Det kontroversielle temaet gjorde at Nabokov slet voldsomt med å få boka utgitt, og den kom ut på et fransk forlag i 1955.
Den første filmversjonen kom i 1962, regissert av Stanley Kubrick. I 1996 kom en ny versjon i Adrian Lynes regi, med Jeremy Irons og Dominique Swain i hovedrollene. Filmene skapte voldsomme reaksjoner, mer voldsomme enn boka, og ikke mindre på 1990-tallet enn tre tiår tidligere. Jeremy Irons truet med å flytte fra Storbritannia dersom ingen britiske filmdistributører sørget for at filmen ble vist i hans hjemland.
Pedofili i Proust-sampling
I fjor debuterte litteraturstipendiat Henrik H. Langeland med romanen «Requiem». Boka handler om en eldre nordmann som reiser til Zanzibar og innleder et forhold til en ung gutt, og består av setninger klippet fra Prousts «På sporet av den tapte tid». Langeland ble overrasket over anmeldernes mottakelse.
- De fleste fokuserte på Proust-setningene, og så bort fra pedofilitemaet, mens reaksjonene jeg har fått fra «vanlige» lesere i større grad dreier seg om hovedpersonens handlingsmønstre.
- Hvorfor valgte du dette temaet?
- En av kunstens og litteraturens viktigste samfunnsoppgaver er, som Georg Brandes sa, å sette problemer under debatt. Etter mitt syn er pedofili et av de største samfunnsproblemene i dag, men pressens framstilling av pedofile er ofte for lite nyansert. Jeg ville gi et mer komplekst og dynamisk bilde av en pedofil manns tankeliv, uten å glorifisere på noen måte.
Langeland mener at kunstnere bør ha et gjennomtenkt forhold til brennbare temaer.
- Hver enkelt bør spørre seg: Er dette en provokasjon, eller en meningsytring som bunner i engasjement?
Maleren og grafikeren Willibald Storn er kjent for å sjokkere med kunsten sin. Men han innrømmer at han lot seg berøre av Bjarne Melgaards video «All Gym Queens Deserve to Die», hvor vi i en tjue sekunders sekvens ser en mann suge på armen til et spedbarn. Videoen resulterte i anmeldelse fra det svenske barnevernet.
- Det var ganske skummelt, og jeg tror ikke jeg ville gjort det slik. Men det er bra at folk lar seg berøre. Kanskje de våkner og ser på ting med nytt blikk.
Den britiske kunstkritikeren Edward Lucie-Smith hevder at synet på framstillingen av barn i kunst forandret seg betraktelig da kameraet gjorde sitt inntog. Fotografiet og, kanskje i enda større grad, det levende bildet, har mer kraft enn det skrevne ord når det gjelder dette ømtålige temaet. Kombinert med barnet som bilde på uskyld, ville kunstneriske uttrykk som var vanlig i for eksempel antikken og renessansen, være utenkelig å gjennomføre i dag.
Familie med skyggesider
Men stadig ser vi at pedofili er et tema i blant annet filmkunst. Todd Solondz' «Happiness» gjenspeiler alt annet enn lykke. Denne filmen fra 1999 kalles en komedie om en amerikansk, småborgerlig familie med de mørkeste skyggesider.
BARN SOM USKYLDIGE: Den britiske kunstkritikeren Edward Lucie-Smith mener at vi i dag har mistet evnen til å skille mellom nakenhet og sex når vi betrakter barn i kunsten. Han hevder at det var opplysningsfilosofen Jean Jacques Rousseau som introduserte bildet vi i dag har av barn som uskyldige vesener som ble fordervet av verdens grusomheter etter hvert som de vokste opp.
Foto: CAMERA PRESS |
|
Familiefaren Bill er pedofil og fører samtaler om sin seksuelle legning med sønnen på tolv og nærmer seg skolekameratene hans faretruende. I Oscar-vinneren «American Beauty» har familiefaren Kevin Spacey rosebladdrømmer om venninna til dattera - og får henne nesten. Kjemper for oppmerksomheten
- Jeg synes kunstens frihet bør innebære at man kan utvise større toleranse overfor slike temaer enn innen kommersielle foretakender, sier Audun Eckhoff, konservator ved Museet for samtidskunst. Han framhever at samtidskunstnere kjemper generelt for oppmerksomheten, og at sensasjonslysten av og til blir omtrent som den foregår innen reklame og kommersielle foretakender.
- Ingen temaer kan utelates kunstnerisk behandling. Det som betyr noe da, er om det er bra utført.
Han har stor sans for performanceartisten og videokunstneren Paul McCarthy. I «Cultural Soup» iscenesetter han incest og pornografi.
- Mat, sex og kroppsvæsker antydes og vises nesten, men på en sånn måte at det er befriende humoristisk å se på, sier han.
Hvor går grensen?
- Det er en hårfin grense som beveger seg rundt det å ha gode kunstneriske uttrykk og det man vil avvise som spekulativt. Kunstinstitusjonen må ha gode spillerom for å kunne vise ting som beveger seg rundt disse grensene. Hvor grensen skal gå, må være opp til den enkelte, sier Eckhoff fra Samtidsmuseet.
Forfatteren Langeland er enig:
- Den vil alltid være flytende. Noe som er akseptert i dag, kan ha vært forbudt for femti år siden - eller bli forbudt om femti år. Men det viktige er at kunsten har politisk klangbunn og ikke blir et reint freakshow.
- I kunsten kan man jo stille spørsmål om hvor grensen går mellom det offentlige og det lukkede rom. Jeg tror jeg vil lande på at det må eksistere en kunstnerisk frihet til å touche i overgangen, og kanskje også overskride grensene av og til, sier Willibald Storn.
- Men tror du det er nødvendig å gå så langt som McCarthy?
- Ja, jeg tror det er nødvendig å gå så langt, for at folk skal reagere.
Blink
Rett pris
Noen som passer
Litt lettere
Pluss
Humor911
Pondus
123 spill
Meninger/Debatt
Foto
Weblogg
i lomma mobil
Været
Sofaligaen
TV-program
Kino
Snakk
Trynefaktor
Test deg selv
Nettmøter
Nettskolen
Torget
Mannskap på norsk skip nedkjempet pirater
Vil storme banker og angripe arbeidere
Natalie Cole ba TV-
Skottlands kaptein på fylla på spiller-
Aper skal hjelpe norske funksjons-
-
Carew vil ha tv-
Shearer skal redde Newcastle fra nedrykk
Lurte til seg 40 mill. -