- apersak.jpg -->Gi Tim Burton en milliard, og det er klart det ser flott ut. Da må ikke manuset virke som om sjimpansen Julius skrev det over en bananmiddag.

2

Planet of the Apes

  • Regi: Tim Burton
  • Opphavsland: USA
Burtons visuelle sans fornekter seg ikke. Hans apeplanetlandskaper er overjordiske og samtidig gjenkjennelige, de er barske, utfordrende og sprakende av liv. Som alltid i en Burton-film er lyssettingen i «Planet Of The Apes» uklanderlig.

Også maskene er et syn; fascinerende livaktige skaperverk av sminke, lateks og hva man nå bruker for å få Helena Bonham Carter til å likne den pene kusinen til nevnte Julius. Men hva skal vi med det, alt sammen?

Franklin J. Schaffners original fra 1968 hadde i alle fall, uansett hva man måtte mene om den, særpregede roller og klare allegorier til datidas samfunn, en slutt med poeng i og nyhetens interesse. To timers Burton-gjenskaping er en tung grøt av kranglevorne aper og hule mennesker, med en helt det er vanskelig å tro på.

Kraftløs
Mark Wahlberg er sikkert en kjekk gutt, men han har ikke kraft nok til å holde interessen for sin astronaut Leo Davidson ved like. Davidson krasjlander på apeplaneten og blir selvsagt overrasket over å møte Kris Kristofferson hysterisk stirrende bak en busk. Han blir ikke mindre sjokkert over å finne sine artsfrender som slaver for mannevonde aper. Takk og lov finnes Ari (Bonham Carter), en menneskerettsforkjemper som mener rasene bør leve i fordragelighet, mens Thade (Tim Roth) er rasende uenig. Litt sødme mellom Ari og Leo, kanskje til og med mellom Leo og lettkledde Daena (Estella Warren).

Langdryg og tom
Vi er på tur gjennom romantikk, komikk og drama i sci-fi-innpakning uten at noen av delene kommer til sin rett. Forsøk på sosial satire og samfunnskommentar blir ikke annet enn spede anslag. Ingen av figurene har virkelig sjel, med et lite unntak for søte Helena, som får fram mykheten i sin Ari. Wahlberg spiller med musklene og er riktig egoistisk i perioder.

Direkte kjedelig, etter hvert, for det er jo liten tvil om hvor vi skal. Og kjedsomhet venter vi ikke av Burton. I «Ed Wood» og «Edward Saksehånd» forente han sin sans for originaler og absurditeter med emosjoner og varme. Det mangler her.

Sluttbildet er rett nok uventet. Og det forteller bare at vi slipper ikke med dette.

 

Les også