12. august 1981 lanserte IBM produktet IBM 5150. Markedsavdelingen hadde gitt produktet tilleggsnavnet Personal Computer. Prisen var ca. 6000 dollar. Selskapet produserte sjøl maskinvaren, mens et lite og til nå ukjent selskap, Microsoft - grunnlagt fire år tidligere av de to studiekameratene Bill Gates og Paul Allen - leverte operativsystemet PC-DOS 1.0, som med sitt brukervennlige grensesnitt med ett slag flytta datateknologien ut fra de profesjonelle dataavdelingene og gjorde den tilgjengelig for nær sagt folk flest.

Men IBM begynte ikke fra begynnelsen. Grunnlaget for selskapets PC (det er den i alle år senere blitt kalt) ble lagt flere år tidligere. Firmaet Intel hadde allerede i 1971 utviklet den første miniatyriserte «datahjerne». De aller første datamaskinene fra 1950-åra, basert på radiorøret, veide flere tonn og egna seg slett ikke som stuemøbel. I minimaskinene tiåret senere var radiorørene erstattet med den knøttlille transistoren. Dermed krympet datamaskinen til kjøleskaps størrelse. Men fortsatt var maskinene altfor stor og framfor alt altfor komplisert å bruke til å kunne selges til hvermannsen. Det var utfordringen Intel tok opp i begynnelsen av 70-åra. Blant annet takket være svært avansert produksjonsteknikk greide selskapet å komprimere de sentrale delene av datamaskinen i en brikke (eng. chip) på størrelse med en sukkerbit. De valgte navnet mikroprosessor på oppfinnelsen. Den første mikroprosessoren fikk betegnelsen Intel 4004. I årene som fulgte kom moderniserte versjoner: 8008 i 1973, 8080 i 1974, 8085 i 1976 og 8086 i 1978. IBMs utviklere bestemte seg for å bruke mikroprosessoren 8086 i sin første PC.

Selskapets markedsførere hadde, så underlig det enn kan høres i dag, ikke all verdens tiltro til det nye produktet. I de første prognoser går det fram at en håpet å selge ca 250000 PC-er på verdensbasis i løpet av de nærmeste årene. Og salgstallene de første ukene gav ikke grunn til spesielt stor optimisme. Nyheten om produktet slo ikke ned som en bombe. Her i landet var vi på vei inn i jappetid nr 1. Folk med penger hadde hodet fullt av drømmen om rask fortjeneste innen olje og eiendom. Heller ikke andre steder tydet de første reaksjonene på at en hadde med en markedsvinner å gjøre.

Men IBM hadde tålmodighet.

Og etter hvert fikk markedet øynene opp for det nye produktet, og industrieventyret var et faktum. I 1983 tildeler Time Magazine originalt nok sin prestisjetunge tittel «Man of the year» til IBM PC. I 1990 var antallet PC-er i bruk i verden passert 100 millioner (60 millioner av disse i USA). I dag på 20-årsdagen regner en med at det er 500 millioner PC-er i bruk i verden. 3,5 millioner av disse er solgt her i landet. Den tekniske utviklingen av produktet har vært rivende. Og det har heller ikke manglet på konkurrenter. Men IBMs konsept har overlevd, konkurransen til tross. Den første utfordreren, Apple, med sin spesialproduserte mikroprosessor og ikke minst sitt meget brukervennlige operativsystem, kom aldri IBM helt opp i ryggen i 80-åra. Commodore var like sjanseløse. Det var også Digital med sin svært raske prosessor ti år senere. Sjøl ikke IBMs egen satsing på det mer avanserte systemet OS/2 greide å vippe PC-«classic» av pinnen. Men IBM har måttet finne seg i at en hel rekke produsenter har slått seg stort opp på å lage såkalte IBM-kloner, dvs. maskiner som programvaremessig er lik IBMs PC (såkalt IBM-kompatible maskiner). Blant de fremste av disse er Compac og Dell. En av årsakene er en rimelig vellykt teknisk løsning. Men viktigere har vært utviklingen av god og allsidig programvare. Dette skyldes først og fremst samarbeidspartneren Microsoft. For det viste seg raskt at uten praktiske programmer var det ingen som ville kjøpe PC. Ingen så dette klarere enn Microsofts leder Bill Gates. Selskapet hans lanserte i 1987 et nytt operativsystemkonsept, Windows for PC-en, basert på et såkalt grafisk brukergrensesnitt. Brukeren kunne starte de forskjellige programmene ved å klikke på ikoner som symboliserte hvert program. Dermed slapp en å gå rundt og huske de til dels kompliserte oppstartkommandoene som hadde vært nødvendig til nå. I ettertid hevdes det at Microsoft hadde stjålet konseptet fra sine konkurrenter Apple og Xerox. Om dette er tilfellet eller ikke så kan ingen ta fra Gates at det var han som greide å industrialisere metoden og gjøre den til det hendige redskapet som vi alle kjenner. Han fikk sin første forside i Time i 1984. I 1992 var han den nest rikeste mann i USA med en formue på ca. 40 milliarder kroner.

Selskapet IBM, oppfinneren av PC-en, går det derimot ikke så godt med. I 1993 bokfører selskapet et tap på 60 milliarder kroner.

Siden den gang er nye og forbedrede versjoner av både programmer og mikroprosessorer kommet i strie strømmer. 8086 er i dag erstattet av et ca. 250 ganger raskere produkt fra samme produsent. «Intel inside» leser vi på våre PC-er.

Operativsystemene er blitt oppgradert i samme tempo, Windows 95, Windows 97, Windows 2000... Men det aller viktigste er det enorme antallet programmer for ethvert formål som i dag er tilgjengelig på markedet for IBM-PC kompatible maskiner. Det begynte med regnearket, som ble introdusert allerede i 1982. Det året ble også den første skikkelige tekstbehandleren lansert (Word Perfect). Da hadde Microsoft allerede utviklet PC-versjoner for de viktigste programmeringsspråkene på 80-tallet, (BASIC, FORTRAN, COBOL OG PASCAL). Senere har en naturligvis fulgt opp med C++ og Java.

Men PC-en hadde aldri nådd den popularitet den har hvis det ikke var for utviklingen på et annet område, datakommunikasjon. Hendige og billige enheter som gjorde det mulig å kople sammen PC-er via vanlige telefonlinjer, ble utviklet i 1981 (såkalte modemer). En enda bedre enhet basert på det såkalte ISDN-konseptet kom i 1987.

Allerede i slutten av 60-åra hadde folk ved forskjellige militære og sivile forskningsinstitutter i USA eksperimentert med å kople sammen sine datasystemer for å utveksle vitenskapelige erfaringer og informasjon. University of California i Los Angeles, University of Stanford, University of California i Santa Barbara og University of Utah koplet seg sammen i det de kalte Arpanet. Organisasjonen Arpa (Advanced Research Projects Agency) ble stiftet i 1959 av Pentagon. De ønsket å reetablere USAs ledende stilling innen militær anvendelse av vitenskap og teknologi. Sovjets oppskyting av den første satellitt (Sputnik 1) hadde sjokkert USA. Arpanet er forløperen til Internett slik vi kjenner det i dag. Den uunværlige Internett-protokollen (protokoll = regler for utveksling av informasjon mellom to datamaskiner) ble utformet i 1973, og det første programmet som gjorde det mulig å sende e-mail, kom året før.

Arpanet ble i 1980 delt i en militær og en sivil del.

World Wide Web (www) ble først introdusert av Cern - den europeiske atomforskningsorganisasjonen i 1992. Siden har nettet økt voldsomt. Det hvite hus kom på nettet i 1993 i begynnelsen av Clintons regjeringstid.

Og internetthandel ble først lansert av Pizza Hut i 1994. Fra da av har det vært mulig å bestille pizza over Internett fra websida til denne bedriften.

Gjennom alle disse 20 årene har konseptet som IBM lanserte 12. august i 1981 vært bærebjelken. Meget godt assistert av Microsoft, der Bill Gates har vokst seg enda feitere. Noen mener at selskapet hans har brukt ureale metoder for å sikre seg markedsandeler, men for brukerne har selskapet hans vært en velsignelse.

Innen informasjonsteknologien er det en ting som er viktigere enn noe annet, og det kalles med et fint ord for kompatibilitet. Dataprogrammer må kunne flyttes mellom datamaskiner, og datamaskiner må kunne koples sammen. Microsofts produkter sikrer dette. Men når disse linjer leses i de datatekniske parnasser rundt omkring der inndelingen i menigheter bringer tankene inn på Strandebarm prosti, er jeg redd for at min telefon vil begynne å ringe.