I 1589 sto bryllupet mellom den skotske kongen Jakob VI og den danske prinsessa Anna i Oslo - en begivenhet som førtetil omfattende hekseprosesser.

Selv om Norge lenge har vært et kongerike, har det bare unntaksvis vært arrangert kongelige brylluper på norsk jord. Seinhøsten 1589 fikk imidlertid Norge oppleve en slik særegen historisk begivenhet, og det attpåtil mens landet ikke var noe selvstendig kongerike, men i union med Danmark. Så var det da heller ingen norsk konge som skulle bli nødt til å inngå ekteskap i en avkrok av Europa. Den skotske kongen Jakob VI (1566- 1625) giftet seg med den knapt 15 år gamle danske prinsessa Anna (1574- 1619) i Oslo den 23. november 1589. Dermed kom plutselig gamle Oslo by i midtpunktet for en begivenhet med historisk betydning. Giftermålet og besøket i Norge var verken planlagt eller ønsket. Ingen hadde invitert paret til landet. Og det ble liten tid til bryllupsforberedelser. Kongen tok selv initiativet både til Oslo-reisa og til bryllupet. Begivenheten måtte dermed improviseres under omstendigheter fulle av dramatikk, romantikk - og utsøkt djevelskap.

Vår historie begynner i august 1589. Etter mye fram og tilbake, hadde omsider danske og skotske sendemenn i København blitt enige om en ekteskapskontrakt. Det var ikke småting de over lang tid hadde forhandlet om. De dreide seg om Orknøyene og Shetland, store godsbesittelser, slottseiendommer, borgerskapets fritak for toll på handelsvarer, ei tønne gull, medgift samt solide morgengaver. Et ekteskap på den tiden mellom to kongehus var diplomati og statsavgjørelse på høyeste plan.

På det rent personlige plan hadde Jakob VI behov for å slå tilbake stygge rykter om impotens og homofili. Han trengte både kone og barn for å styrke sin egen posisjon. «Skynder jeg meg ikke nå i mine unge år med å inngå ekteskap, så vil folk lett komme til å betrakte meg som en kald trestokk,» uttalte han selv. Den 20. august var alle vanskeligheter løst. I København feiret man underskrivningen av ekteskapskontrakten med pomp og prakt, og en skotsk greve ble på kongens vegne satt på brudeseng med Anna. En stor orlogsflåte lå klar til å bringe Anna over Nordsjøen til Edinburgh i Skottland.

Jakob og Anna hadde ikke truffet hverandre. Derimot fikk de studere malte portretter av hverandre. Det heter at Jakob umiddelbart forelsket seg da han fikk se et slikt portrett av prinsessa. Anna på sin side skal også ha gitt uttrykk for begeistring og kjærlighetslengsel.

Av nordmenn og dansker ble den skotske kongen beskrevet som en høy, smal herre som var mager under øynene. Så unngikk de, kanskje bevisst, å nevne at han hadde rullende øyne, usikker gange og en fæl tendens til å sleive noe voldsomt når han drakk. Jakob likte å delta i notoriske drikkegilder. Han hadde ry på seg for å være litt av en drukkenbolt som ofte falt under bordet. Seinere skulle dronningen mange ganger klage på mannens drikking og skammelige oppførsel under ville hoffselskap.

Fra skotsk hold karakteriseres Anna som en skandinavisk blondine med skjønnhet og sjarm. Hun var lang og tynn, hadde blå øyne, gyllent hår og kritthvit hud. Men det gikk også uoffisielle rykter om at Stuart-kongen var i ferd med å inngå ekteskap med ei dum blondine som var både bortskjemt og rotete.

Trollfolk rundt Nordsjøen sendte sin forbannelse over den kongelige skipsflåten straks den stakk til havs på sin ferd mot vest. Et satans uvær truet med å slå selv de store orlogsskipene til pinneved. Sjøen var djevelsvart og vill. Flaggskipet «Gideon», hvor Anna holdt til, sprang lekk i orkanen og måtte søke nødhavn i Flekkerøy like sør for Kristiansand. Nye forsøk på å krysse Nordsjøen mislyktes. Det virket som om onde krefter ville binde brudefølget til Sørlandskysten. En skotte, sir James Melville, som var med i reisefølget, skriver i sine memoarer at heksene var årsaken til at Anna ble holdt i Norge mot sin vilje. I sine uttalelser om heksefenomenet fastslo James med stor patos at Satan er en luftens baron som gjennom sine trollkvinner forårsaker plutselige og overraskende vinder. Også den øverstkommanderende admiralen for brudeflåten hevdet at de voldsomme stormene skyldtes hekseri. Ved å legge skylden på heksene prøvde han å redde sin sjømannsære.

Idet danskene var i ferd med å forberede hjemturen fra Norge til København, kom den overraskende og utrolige meldingen om at skottenes konge hadde trosset sjø, uvær og all djevelskap. Nå var han selv kommet for å hente sin brud. I egen person sto han på norsk jord med kurs for Oslo og med heftig lengsel etter å få møte sin utkårede. Jakob kom til Norge 28. oktober med fem skip og om lag 300 mann. Ved et romantisk redningstokt ville han befri sin jomfru fra nød, forbannelse og fra Norges ugjestmilde kyst. Kongen skulle selv temme heksene og deres opprørte hav.

Beretningene forteller at kongen og hans selskap steg inn i den lille byen på østsiden av Bjørvika den 19. november klokka 16.00, tiljublet av frammøtte Oslo-borgere. Den 23. november 1589 sto bryllupet i hallen i den gamle bispegården - i dag Oslo Ladegård. Så langt det lot seg gjøre, hadde øvrigheten i Oslo lagt opp til ei verdig ramme rundt denne - i norsk sammenheng - helt unike begivenheten. Kongens medbrakte prest fikk æren av å vie de to. «Mannen skal med flid vokte sin kvinne, og fordi han er hennes hode, skal han med sine øyne se for henne, med sine ører høre for henne og med sin tunge forsvare henne,» sa presten, og håpet at ekteskapet ville bringe Skottland og Danmark-Norge evig lykke. Deretter fulgte lykkønskninger, velsignelse, musikk og bønn for Anna og Jakob. I enkelte framstillinger, som neppe er troverdige om den påfølgende bryllupsfesten, heter det at Jakob lot fire medbrakte negere danse nakne i snøen. Alle fire omkom etterpå av lungebetennelse.

Like oppunder jul 1589 dro de nygifte på sleder med kurs for København. De dro fra Oslo tidlig om morgenen, og det fortelles at Jakob sto opp i sin slede og ønsket Oslo-borgerne god natt. Trolig var han så full etter nattas utskeielser at han ikke visste forskjell på natt og dag. Brudeparet tilbrakte sine hvetebrødsdager i Danmark. «Her på Kronborg slott, hvor vi drikker og slår tiden i hjel på gammelt vis,» skriver Jakob i et brev til sine venner i Skottland. Han forsøkte å leve opp til det stolte element i den danske kulturen, nemlig drikkekunsten. Danskene så det som en stor ære å drikke seg fulle som svin slik at de verken kunne gå, stå, gape eller tale.

Under Danmarks-oppholdet fikk Jakob høre fryktelige detaljer om hvordan hevngjerrige hekser hadde forpurret Annas reise. De dramatiske og uvanlige omstendighetene rundt bryllupet i 1589 førte til omfattende hekseprosesser både i Skottland og Danmark. Agnes Sampson tilsto etter å ha blitt barbert over hele kroppen og etter at djevelmerket var lokalisert i kjønnsåpningen. Med Jakob VI som tilhører sa hun at heksene hadde laget uvær over hele Nordsjøen for å hindre Annas overfart. Satan hadde lært dem å kaste katter på sjøen for å vekke opp vinden og dermed synke skip.

I de danske hekseprosessene kom det fram mange detaljer om hvordan danske trollkvinner bidro med djevelskap for å ødelegge bryllupet. Under rettssaken mot Karen Vævers i juli 1590 tilsto hun at en rekke danske trollkvinner hadde vært samlet hos henne i slutten av september året før for å forgjøre skipsflåten. Karen hadde selv sendt sin demon, Langinus, i ei tom øltønne etter galeiene. Den første danske kvinna som ble brent for sitt skadeverk mot fartøyene, var Ane Koldings - hun må ha blitt oppfattet som ei skikkelig trollheks, da hun gikk under tilnavnet Djevelens mor. Bålet sto på et torg i København i midten av juni 1590. Selv om norske trollkvinner angivelig skulle ha vært med på komplottet, kjenner vi ikke til norske hekseprosesser i sammenheng med reisa i 1589. Noe av det første Jakob gjorde da han i 1603 også ble konge av England, var å få innført strenge lover mot heksekunst.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com