- Herborg_sak2.jpg -->HAUGESUND (Dagbladet): Fra en lovende dramatisk start flater «Det største i verden» ut og skrumper til en tam ukebladnovelle.

3

Det største i verden

  • Regi: Thomas Robsahm
  • Opphavsland: Norge
GIR MERSMAK: Herborg Kråkevik har lyst til å spille i flere filmer etter «Det største i verden».

GIR MERSMAK: Herborg Kråkevik har lyst til å spille i flere filmer etter «Det største i verden».
Foto: TOM MARTINSEN

Jens likte Herborg

Det er til å gråte det berømte blodet av, tatt i betraktning Thomas Robsahms regitalent og Herborg Kråkeviks tilsvarende appell og evner på velkjente felter.

Mye, altfor mye, hviler på henne i denne filmatiseringen av Bjørnstjerne Bjørnsons «Fiskerjenten». Verken stoffet, slik det er utformet, eller formidlingen av det oppnår å vekke mer enn mild interesse.

Robsahm og manusforfatter Siri Senje har forholdt seg svært fritt til kortromanen fra 1868. Elementer og konflikter som overhodet ikke finnes hos Bjørnson er diktet inn i manus, fokus er flyttet fra bokas rene debatt om behovet for og nødvendigheten av kunst og over til den unge Petras flukt fra et liv med et skammens, umoralens stempel over seg, der hennes trang til teateret først kommer inn som et spor langt ute i filmen.

Romanen kan sikkert være vanskelig å filmatisere, og Robsahm har full rett til å leke seg med den. Men skal et strengt tatt gammeldags periode- og kostymedrama av denne typen leve, trengs stor emosjonell kraft. Den uteblir.

På flukt
Kort sagt drives Petra fra hjembyen etter naivt å ha viklet seg inn i forbindelser med tre menn.

Etter et dramatisk voldtektsangrep havner hun hos en prest (Jesper Langberg) og hans datter Signe (Kirsti Stubø). De tar henne til seg, et naturbarn som knapt kan håndtere bestikk, og et nært vennskap utvikler seg mellom de to jentene.

Men Petra har løyet om sin bakgrunn og sitt navn. Når fortida innhenter henne i form av Hans Ødegård (Thomaz Hanson), en mann begge viser seg å kjenne, må hun ta et oppgjør og et valg. Spørsmålet er hva som driver Petra, hva som for henne er «det største i verden».

At Herborg Kråkevik ble valgt til rollen er ikke merkelig. Hun er riktig type til å agere dette viltre vesen og fungerer sånn sett.

Men Kråkevik er ingen skuespiller. Dette blir overrumplende klart i for eksempel scener med Hildegunn Riise, en fabelaktig aktør, der hun som Petras mor ikke trenger annet enn å vise seg for å sette tingene på plass.

I samspill med en Mads Ousdal, Thomaz Hanson eller en god Kirsti Stubø blir det tydelig at Kråkevik nok kan ha lært noen teknikker, men hun mestrer dem ikke til annet enn fasademakeri.

Ingen utvikling
Manus gir dessuten verken henne eller andre rom for utvikling. Petra går storøyd forundret rundt i 105 minutter. Selv etter lang tid i det dannede prestehjemmet hiver hun seg ut i lekeslåssing på åpen gate, et påfunn folk hadde beglodd fra en voksen på Karl Johan ennå i dag.

De resterende er eiegode, kjekke mennesker fra begynnelse til slutt. Dramatiske konflikter forløses aldri med nerve, men forgår som ånden i fillehaugen.

Filmet i naturskjønne omgivelser ser det jo praktfullt ut, alt sammen, iblant til overmål malerisk ispedd et par pussige kamerarunder. Her fins enkeltprestasjoner og enkeltscener å glede seg over. Likevel er det rart at noen har funnet det maktpåliggende å levere oss dette.

Det lukter av lysten på kommersiell suksess tuftet på en populær artists utstråling.

 

Les også